Å være voksen

Jeg husker jeg var så redd for å bli voksen, redd for å ikke fikse det de gode voksne rundt meg fikset – med å lage middag, leve normalt, ha det fint med hytte, bil, barn og jobb. Hvordan skulle jeg som ikke taklet å få bryster engang, stå i det nye livet med alt det innebar av dager å fylle helt selv?

Nå er jeg voksen. Jeg begynner å komme meg. Ser at ikke alt er så farlig, selv om jeg ikke blir som de voksne jeg har hatt som forbilder. De som fikser de vanlige livene.

Jeg er uvanlig, trenger hjelp i hverdagen – men jeg er OGSÅ en ressurs. Jeg er en ressurs som jeg må forvalte og ta vare på etter beste evne. Da jeg leste En dåre fri av Beate Grimsrud i reprise nå i sommer, fant jeg noen setninger som jeg syns passet på en prikk til å illustrere dette. Hovedpersonen i romanen, Eli, var på frokost nummer 3 grytidlig om morgenen, før «verden» var stått opp og hun selv ikke kunne sove. Det stod at å være voksen er å være god mot seg selv når ingen andre finnes i nærheten. Det traff meg litt. Jeg må prøve på det, å være voksen også på et sånt livsviktig punkt. Ta ansvar for meg, men også gi meg kjærlighet, omsorg…

Heldigvis er det også mange i nærheten av meg i form av ansatte her jeg bor, og voksenpersoner som er i familie kommer hver uke. Det og de gjør meg livsviktig godt – og det hjelper meg til å gjøre jobben med å ta vare på meg mellom samtaler og besøk sånn at vi kan få mange flere besøk før livet mitt vil takke for seg. Kanskje tusen besøk? Jeg smiler, teller kaloriene på skjermen og ser fram til dagen som akkurat pågår. Stryker meg over håret med høyre arm. Klyper meg med venstrehånda i høyrearmen – kjenner vital på alle fire – og jeg tror: jeg er voksen.