Dagen begynte hårfint med – etter frokost – en skikkelig dusj av meg selv på badet mitt. Etterpå, et forsiktig smil i speilet mitt. Hvilken dag er det i dag? Den dagen som alt var godt i gang for meg, men for få andre. Sånn er det når man står ooo 3.45, som det ble i dag.
Det er fredag, siste «offisielle» feriedag for meg – i en ferie jeg ikke har hatt ferie, men vært sykmeldt med brukket lårhals med mer. Dette stresser meg litt – hvordan skal det bli når jeg omsider er frisk på papiret igjen? Kan jeg gjøre jobben min med det samme, eller er reduksjonen for stor (jeg blir så fort sliten nå, bare 1 time på kjøkkenet er liksom som ti – selv om jeg elsker det) og hvordan er reglene, kan ferie skippes? Hva kan jeg, hva vil jeg, hva må jeg?
Kanskje: se opplagt ut, ha fikset en tur i dusjen uten at det gjør meg noe sliten eller preget, VÆRE opplagt inni meg, følelsmessig berett til vanlig interaksjon med andre mennesker «hei og god morgen og takk skal du ha og ha en fin ettermiddag!»
Sette meg ned, ha fått dagen til å gå opp med arbeid, prat og mat. Jeg vil jeg vil få livet til – koste hva det koste vil. Likevel – kan kjenne at det må finnes et kompromiss – ja jeg vil fikse livet tross det ikke kjennes ut som jeg er robust nok nå, dermed basta, med eller uten pasta.
P.S jeg tror jeg gjør så godt jeg kan, jeg blir bare så usikker når jeg ikke klarer kjenne hva som er bra for meg, hva jeg vil aller mest – for det er som om det jeg vil bidra med og virkelig fikse, er litt for mye selv fra mitt perspektiv. Uønsket, ny selvinnsikt og forståelse av syk kropp? Jeg lurer på det.
aspergerinformator.com 