Jeg tenker på livet.
Det som var.
Først et barn.
Så et forsøk på å være voksen.
Sykehuset, hvordan jeg ble holdt liv i og jeg og legen som nærmest spilte ping pong over bordtennis-nettet for å holde meg i gang – hun som justerte opp (og jeg som ønsket ned) på sondestativet. Vi som fant delvise komprimi, mulighet til å leve videre.
Og nå, alle dagene
med sykdom pga. bruddene i kroppen min
som har satt meg tilbake, inn i meg selv
i et nøtteskall
jeg prøver å knekke
i dobbel forstand – både den positive som skal fikse å bli bra og den som
ikke helt godtar meg nå, og helst skulle sett
jeg var en annen, en som deg – hei?
kan vi snakke sammen, er det mulig å få en klem
kan du være en venn
I dag kommer de
som elsker meg nok
de som jeg sammen med har det så godt
og jeg håper at smilet jeg kjenner inni meg
kan bety tommel opp
for uka vi er i
kanskje kan helga også gi
et sånt besøk, der jeg kan få gjøre og være
litt av det som er meg
som nå i kveld
Jeg håper det beste
og frykter ingenting
i forhold til bare meg selv
for hva er det verste som kan skje?
Nei, vi får tro på det
at dette er liv nok laga
at jeg kan holde meg på banen
sentre fram og tilbake
kanskje litt under men også
rekke over
at jeg kan få lov
å være akkurat meg
i det minste litt til
