Jeg tenker på den kalde gata, en fremmed vei uten kart eller kompass. Ser den for meg. Skuldre som støter borti hverandre og/eller øyne som skuler – blikk som får slitere til å gjemme seg bort.
Jeg kjenner på takknemlighet for at jeg selv ikke hører til der, at jeg er hjemme og kan kjenne hjertevarme i hvert et menneskemøte når jeg er ute, sånn langs min vei til hverdagslige gjøremål. Jeg kjenner og ser ekte medmenneskelighet og kjærlighet, bare i det å si hei på butikken! Det gjør meg så lykkelig,
Jeg trenger ikke større kjærlighetsklæring for å kjenne meg nok elsket, ja som en innafor innbygger! Et menneske som hører til i samfunnet – når hun kan og vil.
Og jeg vil. Også når beina er knukket vil jeg. Når håpet kan synke. Når fremtiden kan kjennes diffus. Jeg har noe å gripe fatt i. Som en ballong som får meg til å sveve.
Denne uka har jeg fått være tre (ikke lenge eller langt, men fint nok!) ganger ute. Alle gangene har jeg sett andre. Og de har sett meg, i alle fall et knippe mennesker. Jeg har smilt. Takket. Sagt ha en god dag!
Takk for at jeg får samhandle. Takk for at livet kan handle om det som skjer mellom oss og ikke bare i meg. At jeg ikke er en ensom celle. At jeg responderer ok når noen hilser, når noen vil meg noe. At jeg kan gi tilbake når jeg får noe, ja opplever noe godt – et takk, et hei, ha en fin dag.
aspergerinformator.com 