Det er noen ting som bare blir riktige, som syltetøy på ristet brød, slippers på stranda, svorsk i Sverige og ketchup på pølse. Come on, det er så godt å leve når noen ting klaffer! Ikke alt er for alle, men noe er for de fleste. Jeg rister løs, og strammer meg opp i stolen.
Det er noen ting som bare blir feil. Som hvis noen tilbereder maten min eller jeg ikke har full kontroll. Hvis noen kommer ti minutter for sent uten å gi beskjed. Hva ser jeg da? A. at de har kjørt av veien, kanskje omkommet. B. At det ikke spilte noen rolle å komme tidsnok, at det er umulig for andre å forstå viktigheten for meg av å komme noenlunde presis. (Les: helst helt presist).
Også var det praten, om både det som er ufarlig og/eller går godt i dialog, og det som stanger, som gjør at man tenker diagnose kanskje uten å engang gi meg rom til å fylle den. Som om hele jeg er feil, en error, som ikke kan forstå. Eller – i det minste ikke få andre til å forstå. Det kjenner jeg på. At jeg komemr til kort i forklaringene mine, som om de er en annen verden.
Jeg trenger et flagg. Som feirer meg og livet. Ikke fordi jeg er noe som helst perfekt. Men fordi jeg ikke vil lage meg halv stang enda. Jeg vil være til, her og nå, jobbe og få det til. Jeg bare håper kropp og hode skrur seg på, for nå – nå er jeg ganske utmattet.
aspergerinformator.com 