En ny måned. Smak av høst. Tilbake til hverdagen. Den begynte i går. Takk og pris, jeg har ventet så lenge på å få ha min funksjon! Etter lårhalsbruddet mm. som gjorde meg skikkelig redusert, er jeg enda redusert og blir utrolig fort sliten av alle slags inntrykk, men ikke lenger parkert bare innendørs, hjemme hos meg selv. Nå er jeg litt ute, i det minste på butikken 1 gang i uka, og fra i går: tilbake på jobben.
Jeg er aktiv også uten å være på jobben. Jeg lager meg alltid prosjekter hjemme. Jeg har ikke problemer med å lage oppgaver som gir noe mening. Men jeg savner samspillet, det helt konkrete i å se at det jeg gjør hat funksjon for andre i samfunnet. Hjula går rundt når «alle» er i arbeid.
Også må man likevel huske å hvile. Stoppe opp og gi meg slack sånn at jeg kan fortsette både jobbe og leve videre. Jeg har lovet arbeidsgivere og lege å gi meg når nok er nok, ta noen minutter pause og jeg må også være årvåken så jeg ikke blir skadet hvis andre skulle dulte borti meg ved uhell.
Jeg må ha øynene på. Og vet du hva? De kan smile. Og ørne mine, hører deg kanskje le eller si noe fint. Noe som gjør oss glade, sammen.
Det er høst. Fargene titter fram. Det ser jeg også, midt i alt vårt fellesskap.
aspergerinformator.com 