Jeg husker jeg var 14 år. Usikker, små-forelska. Kanskje mest i Leonardo DiCaprio. Det var i alle fall enklest, der var det ikke noe feil om det ikke var ubesvart kjærlighet fra hans side. Han valgte jo «ingen». Det var heller ikke noen forventning om å vøre rett kjæreste. Vite hvordan man kysser. Se bra ut. Være bra.
Etterpå har det vært finere å tenke på mennesker i nærmere krets. Men jeg har ikke funnet noen som har funnet meg og visa versa. Og jeg tror: jeg syns det er helt greit. Av og til ville jeg selvsagt vært to, det er mye enklere en del praktiske ting om man er to til å dele på dem. Men fiskene har bare svømt forbi, og min tid til å sikte meg inn på sånt, er forbi.
Men jeg elsker. Jeg elsker fortsatt. Alle som viser meg at jeg finns. Som sier hei. Som tar meg imot med et smil på butikken. Bidrar til at det er fint for meg å være i samfunnet vårt. Disse fiskene får meg til å bite på kroken og kjenne at jeg er med! Det er ikke alltid et drømmeiiv, men det er et liv sånn som et liv kan være: med smerter og nytelse, arbeid og hverdag, gleder og sorger, misforståelse og forståelse. Jeg forstår: Jeg vil og må være her, nå.
aspergerinformator.com 