alt dette livet

midt i noens død fødes noen. Andre fyller år. Noen har hæla i taket og slår seg løs. Noen går seg vill på veien. Går glipp av for eksempel kjærlighet, mens de haster i noe annet, snubler uten fotfeste. Som om livet liksom glipper mellom fingrene våre. Noen mister grepet på det de vil få til. Jeg klyper meg i armen og sier: «NÅ:

«Stå stille, pust. Ikke gi opp deg» selv, selv om du ikke er verdt noen ting. For: jeg ser jo på menneskene rundt meg at for dem er jeg noe verdt. Virkelig noe verdt! Sånn som andre. Jeg hører med i gjengen. Er en av kollegaene.

Det merkes når jeg er borte. Jeg KAN gjøre en god jobb. Og DET har gjort meg takknemlig og lykkelig. Midt i at jeg ikke er så god på for eksempel enkelte sosiale settinger som når jeg får spørsmål og derpå går i stå, har det på jobb godt meget bra i uka som snart er forbi. Og nå da?

Nå er det helg og jeg kvitrer selv om kroppen er litt underlig (eller underlig pluss). Jeg kjenner at innsiden min kan ha litt å si, veie opp for noe av det som ikke kjennes bra, samtidig: innsiden min er jo også kjent for å være litt snål, les: firkantet og rigid.

Men når jeg har det bra, er jeg også fleksibel. Og sånn har jeg virkelig hatt det på jobb og sosialt der (på begge stedene jeg har vært og kommunisert med) og ja, da er livet godt. Da er det greit å være meg, selv om jeg ofrer det en tanke av og til at det ikke er evig, at jeg kan være passé. Jaja, på overtid i livet men ikke på overtid av å være arbeidsaktiv! Det skal jeg fortsette med så lenge det er liv til det. Da er det enklere for meg å forstå og godta meg selv, gi meg en plass inn i «evigheten» her på jorda – selv om ingenting egentlig er evig. Mennesket lever bare et øyeblikk, i universets sammenheng. Jostein Gaarder er en av forfatterne jeg syns skriver flott om det, i boka Appelsinpiken.

TAKK til jobbene mine og familien min for at jeg får ha en plass. I hjertet mitt: finnes alle dere, på hedersplass.