Jeg er på autisme-spekteret. Jeg er ikke kjempeflink ved forandringer. De gjør meg mer ustabil. Som om jeg skjelver i buksene, uten å ha noe å frykte. Egentlig.
Noen forandringer, er helt ufarlige og kanskje små selv om jeg føler på den måten. Andre erfaringer, er omveltende for alle.
Nå har vi alle opplevd et troneskifte. Det er en stor endring, selv om vi visste at det en dag ville skje. Jeg kunne derfor være delvis forberedt på at dagen skulle komme, men ikke på verken når eller hvilke egne følelser som ville komme. Det tror jeg er likt for alle.
Så er det hvordan håndtere det. Vi har ulike strategier. Alle timene kong Harald lå på riksen, var det ekstremt viktig for meg å ha på tv. Jeg følte at hvis han døde mens jeg hadde skrudd av, hadde jeg sviktet på post. Jeg satt og stod løpet ut.
Jeg følte også at det var min plikt å stå i evt. sorg mens dette stod på, jeg skulle ikke skjerme meg, for jeg hadde jo fått oppleve kongen i nesten hele mitt liv!
Da jeg var 7 år, var jeg på slottsplassen og tente lys til kong Olav, det var mørk januar og storslåtte lys til sammen. Jeg skulle gjerne vært og lagt blomster denne sensommeren, tampen av Haralds liv eller etter bortgang i det minste, men helsesituasjonen gjør det litt for strabasiøst. Så jeg snakker, ser tv og er i det – med de andre jeg omgås. Vi følger og heier og støtter midt i livets gang og jeg håper jeg får være med å gå litt til. LENGE til!
Så var det omstillingen jeg vil si litt til om. Ikke bare dette akutte vi kjenner ved at noen dør og samfunnet stopper opp, men også det den krever av oss. Vi må bruke andre begreper om og andre navn på mennesker vi har «kjent» og snakket om i flere tiår. Det er uvant å ikke si kronprinsen mer om Håkon. Men jeg tror jeg tror: vi har en konge som er klar til å være her, for oss og for seg og for livet og alt som må til: alt for Norge! Og god helg.
aspergerinformator.com 