Jeg har fine dager også når kroppen er syk. Jeg har glade øyeblikk, også når jeg må holde godt fast for å risikere fall, for faller jeg: da er det kjørt. Derfor tar jeg forholdsregler, prioriterer jobb men er ellers relativt forsiktig med kroppslige krumspring. Det er både klok av skade og føre var, men jeg må likevel: smi mens jernet er varmt, altså: leve mens livet er her.
Når jeg må roe litt ned, kan jeg finne gleder også i det. Jeg kan nyte å pusle litt ekstra sakte og lenge på kjøkkenet bare for å fikse et av mine faste måltider. Jeg kan elske at jeg har sett folk på butikken, selv om jeg kanskje bare måtte handle to småting for å ikke belaste meg lenger enn nødvendig. Jeg kan verdsette å fullføre en tv-serie.
Jeg kjente på sånne her ting rett før fem på ettermiddagen i går. Jeg kjente meg glad. Skikkelig lykkelig. Jeg lagde en liste i det små, på det som gjorde meg lykkelig nå:
- å tenke på fredagens arbeidsdag
- å se for meg kollegaene som viste å verdsette akkurat meg – just as I am
- å smile og takke for det som er godt
- å handle lammekotteletter på halv pris
- å dekke et bord, for en og for to
- å vite at en kjær kommer på søndagsbesøk – gjett om jeg gleder meg! Hei, velkommen til meg
- Sette seg ned og se de to siste episodene av Nepobaby sesong 2 og virkelig kjenne: at jeg kunne leve meg inn
- å la medisinen virke for kroppen min
- ta tiden til hjelp og hjelpe og trøste for så glad som jeg er! Det er virkelig verdt alt strevet her
- skrive en setning, midt mens man leser en bok og å kanskje lese om et godt sted og kjenne at: det er her det
aspergerinformator.com 