Det er lørdag. Arbeidsuka er over. Jeg har fri. Jeg får besøk. Noen som gleder seg. JEG gleder meg! Vaffeljernet varmer seg opp. Jeg kjøler hodet med pepsi max, tenker på alt som er flaks: gode kolleger som tok vare på meg så også jeg kunne gjøre jobben min så godt som perfekt uka igjennom, familie som bryr seg om meg, besøk på vei og ikke minst: et trygt og godt sted å bo, der gjestene mine kan ha det ålreit når de kommer – de også!
I dag har jeg fått til litt ekstra husmorarbeid, selv på et bein. Det så greit når verden er så grei, når man liksom kjenner medvind i ryggen og ro i sjela. Høyt elsket, liksom, og jeg verdsetter hver og en lille samtale, omveksling, smil, ei hjelpende hand eller to. Fordi: når man ikke kjenner seg helt alene, helt forlatt i dette vanskelige som heter meg, så er det bedre. Det er verdt det, alt sammen, er verdt det – bare jeg får høre til i samfunnet vårt.
Riktignok er kroppen enda vondere nå enn for en uke siden, men jeg tror likevel på: at alt går bra nok. Jeg skal klare meg, for jeg klarer det også når det brister og man ikke kan komme seg herberget i gjennom. Da kan halvberget være godt nok, hvis alt er gjort med beste mening – ja sånn helhjertet.
Jeg jobber med beste mening, jeg har kolleger og jeg har familie og jeg har et hjem som akkurat nå er litt ekstra pent. Bordet er dekket. Jeg setter snart: sjokoliadevafler på fat, en stor geleéblomst, bringebær og vaniljesaus. Velkommen og hurra for deg som jeg feirer ekstra i dag, takk for alt og at du er min bror.
aspergerinformator.com 