Før publiserte jeg alltid bloggen min klokka 15. Det gjør jeg ofte fortsatt, men noen dager har jeg liksom for dårlig tid i sjelen til at klokka skal få lov å bli tre, som om: livet er så kort at jeg må sørge for å ha ivaretatt det før jeg går ut av tiden. Uten at jeg egentlig har tenkt å gå ut av tiden! Jeg skal være her, men kroppen liksom… gjør meg litt engstelig også er jeg så utrolig glad i livet mitt at jeg bare må fylle det og leve det, det er også så mye som skjer i hodet mitt, tankene går så fort, så da: ja da er klokka 15 litt sent. Og når man stort sett står opp i firetiden om natten, sånn som meg, er jo klokka 15 mye senere på døgnet enn det var da jeg stod opp rundt sju-åtte på sykehuset, som jeg gjorde da jeg skrev bloggen i starten. Times they are changin som Dylan Sang. Forresten, det er en artist jeg hadde ønsket at jeg hadde rukket å oppleve live. Men den drømmen synger nok på siste verset og henger i en tynn tynn tråd;)
Men jeg skal snart få oppleve noe annet fint. Ja, sånn som mine fine dager er. I dag kommer pappa. Vi skal ha måltid sammen, prate, fikse litt via mac-booken min – det er godt å få hjelpe til! – se på tv og bare være tilstede, sammen. Også skal jeg snart på en liten utflukt, neste søndag og i morgen er det jobben min, der jeg føler meg: velkommen.
Men det røyner også litt på. Jeg balanserer på to krykker. Noen må være hendene mine, hjelpe meg til og fra bordet hvis jeg skal spise, for eksempel. Så da fikk plutselig uttrykket bein å gå på en annen mening! Gjennom at jeg har gode hjelpere som jeg trenger litt ekstra her og nå. Og det at kroppen er vond, beinet gigantisk hovent fra kneet og ned og hofta er skjør, gjør nok også sitt til at jeg føler jeg har dårlig tid å må smi mens jernet er varmt, altså: karpe diem og leve i nuet. Så, her er vi. Ha en fin søndag!
aspergerinformator.com 