grønn som… håpet

jeg er full av håp og muligheter, jeg takler alle brudd i kroppen godt. Jeg legger meg ikke ned eller gir meg ende over. Dette er jeg proff i, rent erfaren. Dermed opplever jeg livet mitt til det fulle, innenfor de muligheter jeg har, her og nå.

Men andre ting, er jeg mer på gyngende grunn i, i det sosiale mellomspillet. Det oss mennesker i mellom. Sånn som å si fra når jeg vil ha hjelp, hvis jeg er utrygg på menneskene rundt meg. Det å ta plass jeg ikke vet om jeg fortjener. Da har pipa mi ofte: spak og liten låt.

Og jeg er også litt for var, litt FOR oppmerksom på andres nyanser. Jeg aner en endring, uten at folk senser den selv, og spør om de er slitne for eksempel. Ofte setter folk pris på det, men andre ganger tolkes det kanskje som kritikk? Mens jeg, personlig, vil ivareta.

Men så er det jo sånn, at det er ikke min jobb å ivareta. Dermed tråkker jeg liksom i salaten, som en annen dumrian, bare fordi jeg er så ekstremt smart når det gjelder å legge sammen to og to når jeg ser noe som kanskje ikke kjennes helt ålreit inni noen. At de ikke har det helt bra.

Da må jeg holde fingrene av fatet. Forstå mine begrensninger, min posisjon – jeg er ikke i mange nærmests krets.

Likevel, jeg er stolt av at jeg våger, sånn tilsynelatende litt uten filter (tross det er utrolig gjennomtenkt og 100 prosent følt av meg). At jeg våger å ivareta når jeg ser. Jeg TROR at det kommer mest godt ut av det. At andre kan føle: at de er verdsatt, kanskje til og med «elsket» – altså likt og akseptert- som medmennesker.

Jeg ser på deg. Stryker ordene forsiktig ut av meg, bort til deg. Har du det bra?