Jeg liker å tro at jeg tåler forandringer når jeg er i trygge rammer. Og jeg gjør det, men jeg kjenner likevel at det kan være litt ugreit. I går fikk jeg epost om at psykiaterens fridager i Uke 40 hadde havnet på avtaledagen min, så derfor avlyses den. Det er ikke noe problem, overhodet ikke, men jeg kjenner at det å legge om dagen, det å skulle reise hjem på annen tid, og ikke minst: si fra om det, kjennes krevende. Enda det jo er bedre for arbeidsgiver at jeg er tre kvarter lenger på jobb! 🙂 Så, det forundrer meg litt at det kjennes så vanskelig, når jeg rasjonelt sett ikke har noe problem med dette.
Kanskje er et det autistiske, det rutinestyrte med å ha autisme for meg. Det at jeg responderer godt på faste rammer, tydelig agenda, en plan for det som skal komme. Men, jeg får gå videre. I dag er det arbeidsdag, en helt normal arbeidsdag med fine arbeidsoppgaver som jeg fikser å jobbe fort med. Det gir mestring og glede også er det så fantastisk godt med sosiale småprater midt i mellom alt det mer hektiske. Jeg kjenner at dagen er: balansert og jeg er i dynamisk balanse med dette.
Plan for de neste dagene har jeg også: jobb i morgen, koselig middagsbesøk av pappa etterpå, ja på fredagskvelden. Lørdag har jeg min faste mulighet for lørdagstur og jeg velger nok Vinterbro eller Ski. Søndag skal jeg på reise, det blir fantastisk spennende for meg. Mandag, er det jobb igjen, og antakelig også et venninnebesøk etter det! Vil du være med, så heng på, ha en fin dag, ja karpe diem- det er det jeg prøver, å gripe dagen, eller livet mitt, mens jeg har den og det!
Neste uke
