Jeg er autistisk. Kanskje er jeg i lys av det litt mer avhengig av klare svar. Svar som er noe absolutte, i det minste konkrete å forholde seg til.
Jeg er svart/hvitt og enten/eller. Da hender det, selv om jeg prøver å være høflig og snill, at jeg blir så frustrert i kommunikasjonen at jeg kjenner meg sint og blir derpå enda mer enten/eller.
Eksempelet som vippet meg av pinnen: Jeg tilbydde en person å få låne noen av mine splitter nye ting, og personen ville ha de senere! Altså, ha de tilgjengelig for seg når som helst det måtte passe han. Jeg er IKKE et bibliotek eller lignende. Jeg er IKKE en venn eller familiemedlem.
Da ble «at han ville ha de senere» helt feil, kort og godt. Spørsmålet mitt var ikke en åpen, løpende invitasjon. Kan dere forstå? Det var: Take it or leave it, helt enkelt.
Når andre gjør sånn mot meg, viser de at de ikke forstår meg. Jeg blir sint, men jeg blir også noe lei meg for at jeg kanskje ikke er som andre? At andre ikke kan forstå at de trår feil med sånt svar? Men tenk deg at du er hos noen, også spør dem du vil ha en sjokolade. Da takker du enten ja eller nei, du sier ikke: jeg tar den gjerne om en uke jeg, ikke sant? Med mindre det er bestemoren din, kanskje, da kan det være innenfor, men hvis ikke må man spise mens tilbudet er der. Jeg tror man med DET eksempelet kan se hva jeg opplevde så feil, når man flytter litt på kontekst.
Samtidig forstår jeg at JEG må tilpasse meg også sånne for meg absurde svar. Jeg må stå i det, tåle det, gå videre. Jeg sa bare at «Det er ikke senere. Det var nå.»
I det siste har jeg forresten vært flink ute blant de jeg kjenner litt godt etterhvert, på jobb og sånn, til å spørre om ting jeg syns er litt underlige og ulogiske. Da har jeg fått forklaringer som henger på greip for majoriteten. Selv om ikke jeg føler det samme, elsker jeg å få vite og å få mulighet til å forstå, respektere og ivareta andres ønsker, følelser og behov.
Ingen åpen invitasjon
