Jeg har hatt en så fin helg. Så fine UKER egentlig. Med noe besøk, jobb alle hverdagene, håp i hodet. Jeg har hatt flere å snakke med, mange å dele humor, tanker og gleder med. Og også når noe har vært litt mer vrient å forstå, navigere i eller føle på, har jeg kunnet snakke om det også. Spørre, lære å se andre perspektiv men også: berike med mitt. Som om vi kan utfylle hverandre, se ulike ting og samle sammen detaljene til enorme skatter.
I dag har jeg litt mer tid enn de siste dagene, det er en dag uten noe spesielt annet nå etter jobb. Jeg har støvsugd litt og tenker på dagene som kommer. I helga ser jeg mamma og pappa, de kommer på besøk. Jeg gleder meg til å kose meg på kjøkkenet, høre ovnen Ove summe fornøyd og kasserollene surre i harmoni. Et kjøkkenorkester og jeg midt i sentrum av et kompani!
Nå ler jeg litt, fordi jeg gleder meg og evner å få så mye bra ut av hverdagens øyeblikk. Herregud så deilig livet er for meg når jeg kan kjenne at jeg lever og at det er en mening i det. Også for andre! At vi kan bety noe for hverandre, ikke bare at de betyr noe for meg. Jeg våger, riktig nok litt skjelvende, å stole på at jeg har i alle fall litt menneskelig verdi.
Åh som jeg husker da jeg lå i en belteseng og sa (hylte): jeg forstår ikke menneskene. Og så ulykkelig jeg var over å ikke forstå andres hensikter og følelser. Nå kan jeg kjenne at det er verdt å være blant andre mennesker selv om jeg ikke kanskje er helt som de andre. Jeg har det bra, kanskje dobbelt-så-bra, i mitt små.
Helga som var var fin. Hverdagene nå trasker rolig og muntert avsted. Uka som kommer blir spennende med å igjen være på begge arbeidsplassene mine. Jeg skal bake og skape, jeg skal prate og betjente. Jeg skal være meg 110 prosent. Gi jernet. Men også få kjenne varmen selv, hjertevarmen. Og jeg er i den alt, så jeg er trygg. Trygg, harmonisk og takknemlig.
Tid til å tenke
