Det går bra når jeg «ikke» spiser.
Det går bra når jeg spiser.
Det er en viktig forskjell, som gjør at livet kan balansere seg for meg.
Det at jeg ser at jeg kan tilpasse, prøve meg, mestre.
Samtidig som jeg kjenner meg godtatt
i begge deler – som når jeg sitter ved middagsbordet julaften med næringscreme
eller når jeg sitter og spiser lignende middag som pappa
da jeg kokkelerte noe eget til meg
som passet og harmonerte og var NESTEN
det samme, bare litt (veldig) nøye oppmålt
(veiet og funnet…) og stekt
uten smøret i panna.
Jeg slår meg på panna, takker
for alt jeg får til
men også det jeg ikke får til, ja jeg takker
for at det er rom for at jeg er meg. At det er ok
at jeg må tilpasse, veie og surre litt.
Jeg kjenner
at jeg har vært tøff. At jeg har valgt
et liv som kan funke.
Tross jeg egentlig ikke kan leve med kroppen
som har endret seg dramatisk
og går ut på andre steder
etter yrkesskaden kombinert med osteoporose, jeg er maks
150 cm mot tidligere 174
det er klart det påvirker. Det meste.
Men likevel, jeg vil gjøre jobben min og få slippe
noe ut og inn av sykehus
jeg vil aldri tilbake
jeg kommer kanskje ikke fram heller
men jeg fikser: å være her nå. Nå og for alltid.
Jeg griper dagen. Den må begynne med frokost.
Det står i første boka mi.
Jeg setter meg ned, lander i det
før det er avsted til jobb
og hjem til fine venninna mi som kommer på besøk etterpå.
Ha en god
mandag, jeg elsker
mandager litt jeg og, som Petter Stordalen
Jeg liker
å se folk, gjøre jobben min, et dagsverk.
Takk for meg og for i dag etter endt arbeid
«Sees i morgen», åh, så godt det er å kunne si det.
