Jeg vet at det ikke er oktoberfest nå, men det er oktober og det er andre dagen og det er HELG. Jeg kjenner at jeg er glad og at jeg gleder meg: til å ta det med ro, kokkelere og ha besøk. Det er en fin følelse at det er godt å bare være hjemme, at det er det viktigste og fineste akkurat nå. Gjøre meg klar til arbeidsoppgaver på mandag, være beredt til å ekspedere kaffemaskin. Være maskin, nesten, med å komme inn i rutinene. Skape og prate samtidig, ja det er ikke robot, det er menneske.
Jeg er menneske. Så rart det er, jeg som ikke alltid vet hvordan være et menneske, jeg er det jeg også. Likevel. Av kjøtt og blod. Hjertet pumper og håpet slår. Håret danser rundt hodet mitt, det som ramler litt ned fra strikken som er festet omtrent som en topp. Jeg kjenner at jeg har det toppen, selv om jeg verken er topp eller best eller noe som helst: perfekt. Så er livet det likevel liksom, perfekt med alle sine finurligheter. Trivialiteter, gleder.
Jeg klapper i hendene og sier. Hei! Regn med meg. Nå. For nå, nå kommer jeg og lager rent bord med kluten min. Dekker bordet. Sier takk. Fordi livet er: noe å si takk for. Det er ikke en selvfølge å få leve, liksom. I alle fall ikke når livet har hengt så mange ganger i en tynn tynn tråd. Men blod tjukkere enn vann og jeg er et menneske av kjøtt og blod. Hjertet pumper og håpet slår. Håret danser.
Jeg responderer godt på rutine og jeg liker å repetere og gjenta. Være i rytme, er det rap, er det ekko, er det disko, er det vals? Vil du være med i langsom dans?
God helg, fra meg til deg. Og – velkommen hedersgjestene mine, i morgen den dag. Ettermiddag. Klokka 17. Det er klart jeg er klar da. Kanskje litt alt: nå.
