Jeg var på kino i går. Så «Kjærast» med noen av mine kjæreste. Opplevelsen var etter en dag med både jobb og handel, likevel: jeg kjente meg opplagt da vi dro av sted. Jeg gledet meg sånn! Til å være sammen, håpe at jeg er god nok som meg. OG at jeg evner å kose meg i noe sånt vanlig fint, sånt som alle kan like. Ikke bare min overivrige glede i alt jeg går all in i, men noe mer allment og forståelig, lett å begripe og lett å se. Konsumere en film. Kose seg med noe man har med i veska. Se helt normal ut. Og ha det normalt godt: Irritere seg akkurat passe mye over at reklamesendingen før filmen varer litt for lenge og at klokka vil gå over estimert tid – uten å få panikk. Uten å kaste paniske blikk omkring meg. Bare være grei og ha det greit PLUSS.
Filmen var langsom med flotte bilder, lys og lyd. Hvilken vakker natur og skuespillere av en annen verden – eller rettere sagt av vår verden, så naturtro og realistiske! Filmen var lavmælt og likevel: fullstendig uttrykksfull i det rolige. Jeg fikk tid til oppleve selv, uten å bli «forstyrret» av for mye dialog eller høye lyder, rask action-filming. Jeg rakk og tenke og føle. Tenke på resten av dagen, uten å miste fokus. Føle på det som hadde vært og godta: her er jeg i denne verden, selv om jeg ikke er helt A4. Jeg kan smelte inn og trives når jeg rekker å tenke, legge plan, være forberedt for det neste som kommer.
Jon Fosse sin «Kjærast» gav meg den nødvendige roen sammen med en flott, unik filmopplevelse. Jeg følte meg både rolig og rik etter å ha sett. Jeg tenker: det meste går bra, selv om jeg kan føle meg alene og på utsiden av det som skulle vært bra, også for meg, sånn på andre arenaer. Men i kinosalen i går: jeg hadde det fint. Vi var sammen. Jeg så en film jeg hadde gledet meg til. Jeg liker å kunne krysse av på: det fikk jeg gjort i år.
