Dagene er av og på – med andre ord: et døgn består av aktivitet og hvile. Etter aktivitet, trengs restitusjon. Jeg trenger ikke hvile kroppen så mye, egentlig heller ikke hodet, men jeg trenger å lande. Fordøye inntrykkene. For jeg tar inn så mye! Lyder, lys, emosjoner. Og alt JEG føler føler jeg liksom med hele meg: hele følelsesregisteret settes i sving og jeg føler fult og helt hver følelse jeg kjenner på.
Fordi jeg både føler så mye og kan få overload av inntrykkene rundt meg som jeg tar inn – liksom mangler et filter som stenger ute i en del sammenhenger – er det viktig å sette seg litt ned og gjøre «ingenting» ELLER skrive om det jeg tenker, føler, enser, ser. Noen ganger er det også ekstremt godt å få satt ord på gledene mine til andre rundt meg. Dele dem, for kanskje: er delt glede dobbelt glede og jeg kan gjøre også andre glade når jeg deler det lykkelige i for eksempel å ha en god arbeidsplass og ha det bra på jobben. Eller et trygt sted å bo, mennesker som er glad i meg – spesielt viktig for meg er familien min, og i en særstilling som skikkelig stiller opp er mine hedersgjester som kommer i morgen.
Nå er arbeidsdagen akkurat avsluttet, jeg har kommet meg hjem og koser meg snart med borddekking og tv. Det er godt å leve, selv om jeg er usikker på livet, plassen min og om jeg får til: å leve bra nok videre, friskt nok og om jeg er tilstrekkelig hyggelig å være sammen med, for andre, jeg har jo ikke lyst: til å være helt alene. Og jeg er så innmari redd for å feile, igjen og igjen, som om jeg har gjort noe galt enda jeg kanskje har klart å gjøre rett, i å velge livet?
Jeg puster ut. Ser meg rundt. Lander de siste pulserende gledene og/eller bekymringene verdt å ha i bakhodet. God fredagskveld – og HELG!
