I dag tidlig våknet jeg ikke før klokka skulle ha meg opp – klokken 05.30. Jeg gikk på badet, begynte å kle på meg og tenkte: sånn har andre det, når de syns det er litt tidlig om morgenen. Liksom, det å være litt trøtt og at ting kjennes ut som går litt sakte når de kanskje må gå fort!
Jeg stod ved klesstativet, klamret meg fast mens jeg i god fart fikk rene sokker på. Men – herregud så deilig det også var å forstå bedre hvorfor folk synes det er for tidlig å stå opp, at de kan sette pris på å sove leng(r)e.
Jeg kommer nok ikke dit at jeg vil LIKE eller sette pris på å sove forbi halv seks, i alle fall ikke forbi klokka seks, men samtidig: det å føle meg litt som andre før arbeidsdagen min i dag, ja det gjorde godt.
Nå reiser jeg om knappe tre kvarter. Jeg har en lengre dag foran meg, jobb til fire, så hjemover, hjemme ca. ti på halv fem for å spise fort og gå igjen – drosje til legesenteret kommer ca. 16.45. Og da er det også innafor når jeg er hjemme igjen, kanskje seks-halv sju, å oppleve: det er ålreit å lande i stolen sin.
Samtidig tenker jeg at det er en viktig dag å gjennomføre, sånn som alle andre dager, også fordi jeg blir ivaretatt i dag, noen skal snakke med meg og sjekke at jeg har det ok (og jeg HAR det ok, og det kan jo spre litt glede også til helsevesenet?) Samtidig kjenner jeg en kriblende uro i dag, hvis telefonen skulle ringe.
