I flere år da jeg var på sykehuset, fotograferte jeg dukker. Jeg "var" også litt dukkene når jeg ikke fikk helt til å være meg selv. Jeg kunne uttrykke meg gjennom dem da jeg ikke var helt forståelig for andre. Dukkene ble konkrete - og kanskje bedre bilder til å beskrive innsida mi med enn… Fortsett å lese Throwback fra jeg levde i dukkeverden

Wordless Wednesday / ordløs onsdag #360) Hvis du kommer til innlegget via forsiden, klikk på bildet eller overskriften for å se alle bildene.)

I vinter var det mye snakk om snøkanonene som trengs på alpinstedene for å bringe snø til ski-folket og inntekter til turistnæringen flere steder i landet. Som sikkert en del har fått med seg hvis man har lest bloggen min eller fulgt meg i livet mitt "in real Life" over en tid, vet at jeg… Fortsett å lese Snøkanon, ismaskin

Jeg er på autisme-spekteret. Jeg opplever ofte å ha vansker når lyset er for sterkt. Jeg reagerer på andres mobiltelefonskjermer. De er stort sett innstilt til å lyse sterkere enn mine skjermer. Jeg har de nedtonet og da har jeg det bra. Jeg reagerer også på leselyset personalet hos meg ofte setter på for seg… Fortsett å lese Lys og mys v.s sol og skyggelue

Wordless Wednesday / ordløs onsdag #352) Hvis du kommer til innlegget via forsiden, klikk på bildet eller overskriften for å se alle bildene.)

Vi kan snakke om mur mellom mennesker og mur mellom det man får til eller får lov til og det man drømmer om og ønsker å få kunne gjøre. Noen ganger er murene høye. Barrierer å komme over. Andre ganger, kan de være lave, som på bakken på bildet her. Og det tar jeg med… Fortsett å lese Over muren

likevel verdt å minnes. Med gode besøk hos meg, bursdagsfeiring av ei 6-årig jente, kokkeleringer, bakverk jeg har laget som har gledet flere andre, tv-stunder, boklesing, turer både til fots akkurat her jeg bor og opplevelser på for eksempel Vestby og sentrene på Vinterbro/Ski. Gode telefonsamtaler og sms-sendinger. En meningsfull hverdag i det litt meningsløse… Fortsett å lese Februar, så kort du var…

Noen ganger faller jeg i gode tanker. Tanker på mennesker jeg var glad i, sånn som farmoren min. Jeg ser i vinduskarmen og en røyskatt i porselen ser tilbake på meg. Jeg tenker på hvorfor farmor hadde denne røyskatten, hvorfor valgte hun en hvit røyskatt som pyntegjenstand? Kanskje var det tiden. Kanskje var det noe… Fortsett å lese Alt vi ikke vet

Jeg har i det siste sagt farvel til noe som er viktig for meg. Det har ført til mye innvendig lidelse, tross det var livsnødvendig No Mather what. Og kanskje var det også et lite tegn på selvrespekt og aksept for den som er meg - fra meg. Selv om det/jeg er vanskelig å stå… Fortsett å lese «Aldri så galt at det ikke er godt for noe»