Uskrevne regler

Jeg leser Aspiens Hemmelige bog om uskrevne sociale regler av Jennifer Cook O´Toole, oversatt til dansk av Anne Skov Jensen. Forlag: Frydenlund.

Aspergeren i meg skriker når jeg ser hvor mye jeg må tilpasse meg for å passe inn i samfunnet vårt. Jeg er definitivt «aspergersk.»

S. 148 fikk meg til å tenke: Jeg er kanskje ikke så lett å like, siden jeg sier så mye noen ganger?

Tenk over det: Hvis du fortalte alle, du mødte, hver eneste tanke, du havde om han eller hende, hvad ville der så ske? Dem, du holder af, ville måske føle seg utiltrækkende, overvægtige, uintelligente, undervurderede eller uønskede. Hvis andre hørte alle vores tanker ville vi miste deres respekt og ødelægge vores venskaber. Med andre ord behøver vi ikke at sige hver eneste tanke højt for at være ærlige. 

Dette er veldig vanskelig for meg å balansere. Hvordan si tilstrekkelig mye?

Boka inneholder regler, tips, eksempler og gode ledetråder. Den er skrevet for tenåringer, men også jeg har mye å lære enda. Den kan absolutt leses av voksne. I alle fall dem av oss som sliter sosialt og ikke vet hvordan vi skal opptre. Jeg trodde faktisk jeg var mer korrekt før jeg leste i denne boka.

Boka er også et tramp (overtramp) på aspergeren i meg. Den prøver å overkjøre det jeg egentlig vil si og faktisk føler. Derfor er det ikke bare muntert å lese den. Aspergeren min ropte mange ganger: «Nei! Dette vil jeg ikke være med på!» Men jeg har enda noen sider igjen. Jeg skal igjennom.

Den som er med på leken, må tåle streken. Men jeg er ikke med på leken. Jeg bare lever, uten å ha valgt det selv. Hvor går grensene for hva folk kan forvente av meg? Tvunget til å overleve – på hvilke premisser, innenfor hvilke grenser? Kan jeg få tegne de opp? Som et gjerde rundt kroppen og hagen min; min komfortsone. Eller trår du bare over gjerde og forventer at jeg ska ønske deg velkommen?

Boka er inne på katastrofetanker. At en liten misforståelse, får oss til å krisemaksimere. Jeg tror rett som det er at jeg blir hentet av politiet. Jeg er jo ikke riktig, og gjør man galt blir man fengslet! Jeg har gjort noe feil. Sagt noe feil. Kjøpt noe feil. Osv. osv. Sånn jager jeg meg selv rundt i hagen og lurer på når jeg blir hentet ut av hagen. Har du vondt i hagen så gå til Per i hagen, sett deg på en sten… men så kommer onkel politi, for det er ikke MIN sten! Vi aspergere sliter veldig med mitt og ditt. Vi trenger å vite hva som er vårt og hva som ikke er det.

Jeg krasjer daglig med samfunnet, selv om jeg er innlagt. Jeg ba X om en serviett og fikk tørkepapir. Jeg sa: «Jeg sa serviett.» Kontakten min sier: «Det hvite er også tørkepapir.» «Ja,» sier jeg, «men ikke serviett». De to tingene lå ved siden av hverandre. Jeg hadde sagt serviett. 

Jeg er lite fleksibel i tanker og adferd, men det var han som gjorde feil her. Ikke jeg. Jeg ble likevel syndebukk for den dårlige stemningen. Er det rettferdig? ALT ble feil. Jeg var på kollisjonskurs. Videre opplevde jeg at en sykepleier prøvde å ta på meg buksa bak fram. Jeg sparket henne.

Jeg leser videre.
s. 171:

(..) Årsagen til, at yngre aspier har flere synlige udbrud, er, at de kan have svært ved at sætte ord på deres følelsr. Når lidt ældre aspier ikke har lært å kommunikere så godt, ruller vi ikke rundt på gulvet, men kan godt finne på at lange ud efter nogen (enten verbalt eller fysisk). Vi kan komme til at snerre af dem, vi elsker, trampe afsted, smække med dørene, komme med spydige bemerkninger, skade os selv eller få en depression, hjertesygdom eller et mavesår. (…)

Der har du meg.