Aspergerspråk

Jeg hentet fram den første boka mi, Knapp nok, og bladde opp i Gro Dahle, en anerkjent forfatter med Asperger syndrom, sitt forord. Hun kommenterte en mail jeg hadde skrevet 23. januar 2014. «Det er fredag. Jeg bretter dynene til side. Om jeg holder armene rett nedover kroppen, kommer jeg ikke til å fly.» Dette var som Gro skrev en hverdagslig, vanlig Helene-mail, men likevel magi.

Dette er, sier Gro, en fordel med asperger-språk: Den ny vinkelen, det friske blikket, det frie og selvstendige øyet som ser ting på nytt. Den aspergerske måten å være i verden på, som om vi er i verden for første gang, som om vi ser alt som om det er nytt. Når jeg nå skriver i forfatterkurs for å bli enda bedre, altså fordyper meg i en særinteresse (skriving) opplever læreren meg som unik og sjelden.

Vi med Asperger har også evnen til å holde mer i hodet samtidig, og det kan føre til et kaos. Det gjør oss til tenkere og filosofer, diktere eller helt passive. Denne kontrasten kommer av at når man har så mye i hodet på en gang, kan man enten mestre det og produsere eller bli helt utmattet.

Når jeg snakker, flyter det enten lett eller stokker seg. Det er ikke det at jeg ikke har et stort ordforråd for det har jeg, men jeg kan likevel slite med å føre en samtale. Det handler om å gi og ta, som for meg handler om balansegang og som igjen er en veldig sårbar «gange», som om jeg rett som det er kan ramle av fortauet og ned i grøftekanten.

tegn2SPRÅKBLOGG

Armene langs kroppen. Modell: Doll Chateau.

Reklamer

Å være sammen i sosiale medier

Han «liker» bildet mitt på Facebook. Jeg liker bildet jeg også. Av han. Han av meg. På hvert vårt sted. Med en tilstand med tilleggsvansker og sånn som krever døgnbehandling, er det ikke så mange jeg er sosial med sånn utenom de ansatte. Og de ansatte «liker» meg ikke på Facebook som jeg er logget på via «epleprodukter». Derfor er det jeg og han har, noe eget.

Brusende glede

Det handler ikke alltid om de store tingene. For meg, ville det vært kjempestort å spise en iskrem med sjokoladetrekk og få is i håret, nedover halsen og på fingrene, tørke hendene av i kjolen og få en veps til å surre seg rundt meg, mens jeg prøver å sitte helt helt stille. Dette ville vært en kjempeglede for mine nærmeste. Likevel får jeg det ikke til.

Det handler ikke alltid om de store tingene. For meg, er det lille noe helt magisk. Som om du berører meg over håret og sender en SMS om at du er forelsket i meg. Jeg hadde ikke trengt noe kyss. Jeg hadde ikke trengt noe evig troskap. Bare et tegn til kjærleik. Likevel uteblir SMS-en.

Det handler ikke alltid om de store tingene. For meg ville det bruse i blodet hvis vi møttes som fotografer i et bryllup. Det var ikke engang vårt bryllup, vi skulle bare forevige to elskede. Likevel, blir jeg ikke invitert. Men jeg har en venninne, som kanskje skal gifte seg om et år. Sånt bruser jeg av (med kamera lekende rundt magen). Knipser med håpet mellom fingrene og sier ja to ganger. Jeg stiller opP!

Det handler ikke alltid om de store tingene. Med mine diagnoser og vansker, finner jeg likevel og kanskje også derfor, masse glede. Aspergere ser detaljer. Jeg finner glede i mindre ting. De er nemlig store for meg. Mange med min problematikk er gode på detaljer og opplever verden som noe nytt og stort hver gang vi betrakter den.

brusendeBLOGG

En diagnose, et levesett?

Jeg undres, på om Asperger er en egen skikk. Vi skikker oss litt annerledes enn andre, hvis vi ikke spiller skuespill. Da kan vi mislike øyekontakt, foretrekke en til en eller alenetid, tråkke i salaten og oppfattes som interesserte i noe helt annet enn de andre. Vi kan vippes av pinnen av at noen kommer for sent og forvente at ting skjer på vår måte.

Men herregud så gode vi er på skuespill, alt for å passe inn. Det er kanskje også en skikk? Det å opptre som et annet menneske an man er, med andre normer og andre regler. Samfunnets forventninger. Når jeg spiller skuespill, innfrir jeg.

Jenter er spesielt gode på å late som, og blir derfor ikke alltid fanget opp av hjelpeapparatet eller skolevesenet som barn eller ungdom. Skuespillet er et faktum. Jeg kan være en klovn, bare jeg slipper å være meg.

Vi jenter er ofte heller ikke så utpreget fikserte på spesialinteresse og navigerer oss lydløst gjennom det sosiale samspillet som sjenerte, stille, flinke piker. Skuespillet gjør meg levedyktig helt til strikken ryker. Skuespillet gjør at jeg blir respektert og godtatt. Derfor føles det vondt for meg med Asperger når masken faller og maskene revner.

Når jeg ikke spiller skuespill, rakner jeg som maskene i et strikketøy. Til og med huden min rakner og må sys sammen av en lege eller en kirurg. Jeg har blant annet denne tilleggsvansken parallelt med aspergerdiagnose. Jeg er også var for uforutsigbarhet og kan slite med rutinebrudd.

Jeg kommer til å lage et eget innlegg om oss jenteaspergere. Dette er bare et hint til er mer gjennomarbeidet innlegg. Jeg er en voksen jente.

Sølv i småstein

Jeg har en stein i skoen. Den er grå, en bit fra grusen. Jeg legger ikke ansiktet i grus, ei heller hendene, bare ser og ser på skoen min. Jeg lurer på om jeg skal bøye meg ned, riste skoen, ta den bort, dette vonde jeg tråkker på. Såklart, tenker du.

Men for meg, krever det faktisk en ekstra overveielse. Det å forandre noe, er nemlig noen ganger vanskelig for meg. Mange med Asperger liker ikke forandringer. Det er ikke det at vi ikke liker det nye. Men det gjør bare så vondt som å tråkke på småstein å endre noe. Dette er mine personlige erfaringer, slik bloggen min blir preget av at det er akkurat jeg som skriver. Jeg tror likevel jeg har et poeng flere med Asperger kan relatere seg til.

Jeg tror det dreier seg om en angst, det å ikke ha kontroll over hvordan fremtiden blir, og å være redd for å kunne påvirke den for mye. For hvis jeg kan fjerne steinen som gnager, burde jeg ikke da kunne fjerne alt dette andre som gjør vondt?

Og da, da lurer jeg på om jeg er både lat, dum og stabukk som sliter med tilleggsvansker osv.

Holde tiden, stoppe tiden, ta tiden

Mange med Asperger er opptatt av tid. Det handler mye om å være presis og punktlig, holde tiden og være der man skal til avtalt tid. Man kan bli stresset og vippet av pinnen hvis avtaler brytes og tidsplanen brytes.

I tillegg, har jeg en angst som gjør at jeg vil stoppe tiden. Det går altfor fort i samfunnet vårt! Jeg bruker fotografiapparatet til å stoppe sekundene og bevare dem. Jeg fryser minner, omskaper de til bilder og håper de lever evig. I alle fall til neste sommer så jeg ikke blir så kald når høsten legger sitt tynnslitte løvverk over meg.

Jeg tar tiden på meg selv, mens jeg løper om kapp med demoner, diagnoser og livet. Årstidene løper og blomstene blomstrer av, frør seg. Jeg måler hvor lang tid det tar å drikke, å spise, å skrive et dikt, å sove. Og så sover jeg litt til, løper på utpust i drømmeverden og erobrer en vår, en sommer, et år, et helt land med diktene mine. (Det er jo lov å drømme.)