Å lære å svømme – i direkte og overført betydning

/ Helene Aspergerinformator / 4 kommentarer

Vi kjenner uttrykket, å holde hodet over vannet. Det er gjerne når alt rakner og vi gisper etter pusten. Da gjelder det å ikke ha for mye vann i bassenget, enn til at man kan flyte, svømme, plaske og leke (leve) livet over vann.

denlillehavfruen1BLOGG
Men helt konkret, det finnes mange i landet vårt i dag som faktisk ikke kan svømme. Da er det godt det finnes redningsvester. Men man går ikke med redningsvest til hverdags, med mindre man jobber på båt.

denlillehavfruen2BLOGG
Vi må lære hverandre, voksne og barn, å svømme. Det spares penger i kommunene på å ikke tilby svømmeopplæring. Det kan bety liv tapt, på lengre sikt og plutselig veldig nært, om uhellet er ute, som i en gummibåt som går på grunn.

denlillehavfruen3BLOGG
Slik at liv kan gå tapt er det også i den overførte betydningen av ordene. Hvis vi ikke er i stand til å holde hodet over vann, blir det til slutt, gradvis og så plutselig, for mye for oss og vi kan drukne i søledammen eller andre depressive beskrivelser.

Reklamer

476 knekkebrød

/ Helene Aspergerinformator / 8 kommentarer

Kosthold har blitt veldig inn og i fokus for en god folkehelse. I media kan du lese om den ene dietten etter den andre og en rekke kostholdstips, tips til ernæring og eventuell vektreduksjon omgir oss.

Det har lenge vært dokumentert at omega-3 er bra å ha i kosten vår. Det ble derfor populært å putte omega-3 inn i vanlige matvarer. Men det gjelder å holde tunga rett i munn i ernæringstips-jungelen. Jeg skal nå avsløre noe! Jeg har lest at matvarene som skal berike oss med dette fettet ikke er så effektive. Les videre.

For å få tilsvarende mengde omega-3 som en liten laksebit på femten gram gir deg, må du nemlig spise 476 «omega-3 rike» knekkebrød, eller 34 skiver med omega-3 leverpostei og lista over slike produkter er lang.

Med andre ord er det ganske villedende at det selges produkter som skal inneholde mye omega-3, når de ikke er spesielt rike på det. Det tilsettes så lite at det ikke gir effekt før du inntar unaturlige mengder mat. Tilsetningene er dråper i havet og ren markedsføringsgimmick. Folk som deg og meg blir lurt.

Jeg inviterer derfor til gladlaks til middagsmat eller en munnfull ved siden av noe du liker bedre. Du kan også spise en skive makrell i tomat og få dekket hele dagsbehovet for omega-3, sånn for å sette det i perspektiv. Tanken på 476 knekkebrød er i alle fall til å bli sprø av!

knekkebrødBLOGG

Barnet

/ Helene Aspergerinformator / 2 kommentarer

Hvordan er det, å være barn i dag hvor alt skjer på en gang og samtidig som man spiser middag sitter kanskje mamma på Facebook eller Vg.no og snakker om dagens nyheter, privat og offentlig.

Hvordan er det, å være barn i dag, hvor hvor kul du er, måles i antall likes og du må lyve på alderen for å få profil på for eksempel Facebook? Blir man ærlig av det? Jeg tror en person med Asperger, vil føle at han eller hun bryter en lov. Bryter man en lov, blir jeg i alle fall redd for hva den neste jeg bryter er. Føler barnet seg kriminelt, for å gjøre noe de voksne ser gjennom fingrene på?

bella4gulBLOGGbarn
Gjennom fingrene, glipper barnet der det før i tiden hadde en voksenperson å holde i hånda på vei til barnehage eller skole. Nå holder voksenpersonen i mobilen sin, opptatt av siste varsler på VG-sporten eller Yr. Alene går barnet, med hendene nedover kroppen.

Og så tilbake til da jeg var barn. Da sa mamma: Kommer om et øyeblikk. For en med Asperger syndrom er det et vanskelig utsagn fordi det ikke er en eksakt tid. Jeg ble rådvill. Jeg var det redde barnet, som ventet på mamma utenfor do, før vi skulle spille spill eller lese høyt sammen.

Men jeg fikk et forvarsel, på at snart skulle det fine skje, for det skjønte jeg at øyeblikk betydde, selv om det ikke ble målt i hvor ofte vi blunker, som jeg trodde en stund. Det måtte jo være logikk? Men verden er ikke logisk, det har jeg skjønt. Ei heller rettferdig, som alle barn bør behandles.

For dagens barn, skjer ting på flekken har jeg inntrykk av. Og det barnet, er jeg glad jeg ikke er! Alt skjer så plutselig at man ikke rekker å planlegge eller forberede seg. Er det er sånt klima vi vil at barn skal vokse opp i?

Hvordan er det, når middagen de spiste i fred og ro med trygge voksenpersoner plutselig er publisert på Instagram? Jeg undres. Kanskje spiller det ingen trille lenger, fordi man er blitt immun, eller så syns man kanskje det er litt ubehagelig at naboen vet at man ikke liker kokte grønnsaker eller søler mens man spiser suppe.

Å våkne av narkose – sprellevilt

/ Helene Aspergerinformator / 6 kommentarer

På tirsdag var jeg i narkose for tannbehandling. Tidligere har jeg vært mange ganger i narkose, etter alvorlig selvskade. Narkose er på en måte den lille døden, samtidig som den er livsbærende. Det er jo bare en pause, som jeg våknet opp i fra, litt forvirret, litt redusert. Hvor er jeg, hvor skal jeg hen.

Denne gangen var forløpet udramatisk. Det var en nøye planlagt tannbehandling. Derfor tar jeg motet til meg og deler opplevelsen. Jeg stilte med ekstra klesskift, i tilfelle kroppen skulle miste kontroll på kroppsvæsker. Det gjorde den ikke, men alltid greit å være føre var. Tenk så pinlig om jeg ble våt i buksa midt på universitetssykehuset. Forutsigbarhet og trygghet i vesken i hendene var en smal sak å ha i bagasjen. Jeg ventet noe mer usikker halvannen time før jeg fikk komme inn til en blå tannlegestol og fikk ført inn en veneflon med bamseplaster på, som sykepleieren beklaget. De hadde bare de til barn igjen. Jeg kjente meg egentlig som det lille usikre barnet, så to bamser på hånda gjorde ingenting.

De talte baklengs fra ti mens virkeligheten forsvant over hodet på meg. Jeg pustet gjennom en maske med oksygen før verden ble borte. Den trange, klumpete masken er det siste lille minnet av tannlegerommet. Jeg lurte på om det ville bli det siste bildet ever, mens jeg lå i stolen og så stadig mer uklart. Men det var det ikke. Jeg våknet igjen. Hvor er jeg, hvor skal jeg hen. Jeg kunne sprelle ellevilt med bena, hvis jeg ville.

Å våkne, er å møte forpliktelsene man har, selv om jeg egentlig trodde de var små. Jeg ble med ett klar over at også jeg har en agenda å fylle. Dagen derpå var det vanskelig å følge den – både å få sove, snakke med de rundt meg og i det hele tatt leve ble innviklet og overveldende og noe jeg ikke klarte å leve opp til. Til å med å fotografere kjentes «feil» og dere vet jo hvor mye jeg setter pris på å ta bilder? Hvem er dette mennesket på innsiden av kroppen min nå? Hvor er jeg, hvor skal jeg hen. Jeg levde i et uvisse og jeg klarte ikke å huske hvordan det var akkurat i det jeg våknet. Hvem var der, og var jeg i en seng?

Denne dagen derpå var dødsønsket høyt, selv om jeg setter umåtelig pris på at jeg lever og har en fikset tanngard!  «Hvor er jeg, hvor skal jeg hen» raste gjennom hodet mitt i ambivalensen og jeg visste med ett at rusmisbruker er ikke en vei jeg noen gang har lyst til å gå – mye på grunn av følelsene som kommer etter at kroppen har vært utsatt for en kjemisk reaksjon, ikke bare det at jeg tenker på lidelsene rusmisbrukerne lever med.

En del med Asperger havner i nettopp det uføret, rusmisbruk, og jeg er takknemlig for at jeg i alle fall slipper den uforutsigbarheten, forvirringen, maktesløsheten av å være hengitt til rus og kjemi. Langt flere av oss, har vært i narkose. Vi kan nemlig synes en del medisinske undersøkelser kan være overveldende uten å bli lagt i narkose og velger det for å unngå ubehag og eventuelle utageringer hvis vi har en historie med det.

Nå, disse dagene etterpå, kjenner jeg på en overveldelse av selve livet. Hvor er jeg, hvor skal jeg hen vet jeg knapt nok. Jeg svelger kameler og prøver å leve i nuet, ikke tenke for langt frem, ikke la livet være større enn det er, for akkurat nå, har jeg nok med å overleve. Respekterer du langsomheten min? Hvor er jeg, hvor skal jeg hen. 

stemning2BLOGG

Fredagsfint #2

/ Helene Aspergerinformator / 12 kommentarer

Hva fint er?

Å sitte i stolen, den litt kantede mot kroppen min, med hund som puster med brystkassa si mot låret mitt

Å gå en tur, uten å bli andpusten ved temposkifte (med hunden i andre enden av båndet)

Å lese kjærlighetsbrev mellom linjene i en nyhetsartikkel

Å fange håp med bare hendene, rundt et kamera og kalle det kamerat

Å snakke med noen som skjønner hva som ligger under ordene, egentlig

Å plukke den første blåveisen, selv om den er fredet

Å danse med armene

Å slikke sjokoladekakerøre rett fra bakebollen eller spise is med boksen i fanget

Å spytte med banneordene

Å smile med tennene

Fredagsfint er en felles spalte med Marthe fra Livets rose. Hver fredag blogger vi om noe vi synes er fint. Det kan være alt fra hverdagsgleder til bok- og filmanmeldelser, tekster eller fotografier.

Å få Aspergerdiagnose som voksen

/ Helene Aspergerinformator / 7 kommentarer

Autismeforeningen var gjest i «God morgen, Norge» i går, og problematiserte at flere får diagnosen Asperger syndrom i voksen alder. Jeg tenker at hovedproblemet er at behandlingsapparatet er satt opp til å hjelpe barn og unge, derpå sier det seg selv at tidlig diagnostisering er en fordel. Men når man har blitt forbigått som barn, trenger man kanskje ikke enda en avvisning eller å få det midt i fleisen at man nok en gang er «feil»? Sen diagnostisering er bedre enn ingen diagnostisering hvis man opplever store hindre i livet sitt som følge av å ha en autismetilstand som Asperger. Men jeg er enig med foreningen i at det må være strenge krav og et reelt behov for diagnose hvis den først skal settes. Les videre.

For å få en autismediagnose i voksen alder er det som regel ikke nok at man fyller diagnosekriteriene. Hvorfor ikke? Fordi det strengt tatt ikke er nødvendig hvis du ikke opplever store utfordringer med å leve med tilstanden. Det er altså bare nødvendig med diagnostisering av voksne dersom autisme kan være årsak til at man «har fått problemer med utdannelse, arbeid, familie eller samliv eller andre viktige områder i livet,» som Autismeforeningen i Norge skriver.

voksenBLOGG

Modell av Freakstyle bjd

De skriver videre: «Mange som får diagnosen autisme i voksen alder kan ha hatt problemer med depresjon, stress eller angst. Når man får diagnosen er det viktig at man får hjelp med de tilleggsproblemene som kan være et resultat av manglende forståelse og feilbehandling. Er man pasient i et behandlingsmiljø bør dette skje automatisk.»

Jeg er pasient i behandlingsmiljø, men ikke alltid blir det tatt høyde for at jeg fungerer annerledes. Det er ikke rom for å være annerledes her. Det er ikke rom for å trenge at de kommuniserer med meg på en ideosynkratisk måte. Idiosynkratisk betyr egenartet, og er noe jeg er i behov av. Jeg klarer ikke å forholde meg til setninger som krever noe av meg som jeg ikke kan leve opp til. For eksempel blir det vanskelig for meg når noen sier: Ha en fin dag. Hvordan skal jeg klare å ha det, hver gang de sier det?

Noen ganger er det ålreit å ha Asperger syndrom, men ikke nødvendigvis når det passer personalet å pålegge meg det. Dette med fin dag er bare et eksempel, men jeg føler det illustrerer godt at hjernen min fungerer litt annerledes og oppfatter bokstavlig og nesten som en kommando. Men hvis de ikke får lov å si ting på sin måte, mener behandleren min at de er unaturlige og at jeg styrer og sjefer for mye. Det er vondt å høre at jeg er kontrollerende når jeg bare prøver å holde hodet over vann i et uforutsigbart miljø, med mange forstyrrende faktorer. Jeg er voksen, men trenger tilrettelegging for å ha et verdig, meningsfullt liv.