Siste stikk

Det er fredag før helg, og jeg begynner å se enden på legens ferie og ting vil falle på plass igjen. Jeg tror ikke helt på det før jeg får se det, men jeg vet inni meg at det med tiden vil falle på plass før jeg rives opp igjen. Det er en turbulent tid jeg går i møte. Men jeg gjør et siste stikk av sommerferie nå. Det er bare denne helgen igjen.

For mange med Asperger syndrom er helger, ferier og helligdager problematiske. Det gjelder både barn og voksne. Jeg klarte meg ganske bra som barn fordi jeg hadde så forutsigbar familie og få utenforstående rundt meg. Men som voksen på sykehus, er jeg mer sårbar enn et gjennomsnittlig barn.

Rutinebrudd og sommervikarer har stresset meg og fått meg til å stikke meg ut. Jeg har sendt slemme sms, skadet meg selv og bitt en aggressiv annen, nesten som om jeg var en veps en lat sommerdag. Eller kanskje kanibal eller vampyr. Jeg får ikke bestemt meg. Valg er vanskelig for Aspergere. Derimot skjer noen ting veldig raskt og på impuls, som når jeg blir klemt opp i et hjørne og jeg slår til den som presser meg. Det skjer så fort, før noen av oss rakk å tenke.

Tenke seg til, etter en selvdestruktiv sommer sitter jeg igjen med en bunke vedtak som bekrefter fastholding fordi jeg ville skade personalet. Det vil jeg jo ikke, egentlig.  Det har bare oppstått episoder fordi de har holdt fast kroppen min og jeg har gjort motstand. Kroppskontakt er av og til vanskelig for både anorektikere og Aspergere, og jeg er begge deler, dobbelt opp og ja takk til Ole Brums venn (en som jobber her med samme navn) til ekstra medisin når det røyner på. Kanskje. Noen ganger takker jeg nei – igjen i selvdestruktiv øyemed.

Canon 100 mm macro L-serie

Advertisements

Drøyt for en far å fatte

Det er vanskelig for en pappa å forstå, at den man elsker aller høyest, hater seg selv ut i fingerspissene. Det er vanskelig for en pappa å forstå at hun kutter seg opp og må sys sammen, havner på operasjonsbordet og er et problem i samfunnet, hun som var (er) så smart. Hvor i helvete gikk det galt?

Var det noe de sa, var det noe de gjorde? Var det noe de ikke gjorde? Jeg tror ikke det er så enkelt at man kan finne svar på det. Det forblir ubesvart. Og fakta man ikke kan sette to streker under er vanskelige å fatte for en far eller mor for den saks skyld. Det blir å kjempe for å overleve sammen til døden skiller oss ad. Kanskje dør da barnet før foreldrene sine. Det er vanskelig for en pappa eller mamma å godta, slike brudd i evolusjonen.

Likevel må de leve i nuet, gripe dagen og ikke grave seg ned. Samtidig og imens jeg skader meg til døde, mot min vilje. Du leste delvis rett. Jeg både lever og dør mot min vilje, fanget i et sykdomsbilde. Det var ikke sånn jeg planla livet mitt, eller døden. Likevel er det sånn jeg lever og kanskje dør ung for livet blir ikke alltid som en mor eller far eller en selv tenkte seg det. Men jeg tenker at det er viktig å være åpen om tingenes tilstand, så kommer ikke hvert nederlag som et sjokk. Et slikt liv er drøyt nok fra før av, uten ubehagelige hemmeligheter og overraskelser.

hands-2459269_640

Dagen på en Post-It-lapp

Hver dag, er en ny dag. Og som alle vet, er nye dager nye muligheter. Og umuligheter. Umuligheten er blandt annet at jeg får gå ut alene. Derfor er jeg veldig avhengig av at de som er sammen med meg er noen jeg er sånn noenlunde trygg på. De skal tross alt være med meg på badet.

Hver dag består av tre vaktlag. For å gjøre det mer forutsigbart hvem som skal være sammen med meg og hvem jeg skal forholde meg til og holde ut sammen med på kveld og natt, får jeg på dagen en oversikt servert på en Post-it-lapp. Der står det i kolonner hvem som jobber dag, hvem som jobber natt og hvilken sykepleier som har ansvaret på hver vakt.

Hver dag spør jeg etter denne listen som jeg får på den gule lappen. Det gjør dagen min litt tryggere, som om den sier: Gjør deg klar og jeg blir berett.

post-it-1135321_640

Illustrasjon: Pixabay.

I Sheldons fotspor (også i drømmeland)

Når jeg ser TV-serie, blir seriene med meg inn i søvnen. Jeg har nok en egen evne til å leve meg inn i ting og tingene jeg fyller dagene med flytter inn i underbevisstheten min og blir til nattlige drømmer. Det er ganske deilig å drømme om personligheter som Sheldon Cooper i stedet for alvorlig selvskading. Det kaller jeg underbevisst god avledningsmanøvrer.

Når jeg ser mye på noe, liker jeg å kjenne meg igjen og å gå all in (det er også ganske typisk for mange med Asperger å fokusere mye på noe i en periode). Jeg kjenner meg en del igjen i Sheldon, selv om han er supersmart og jeg ikke, og selv om han drar det til det ekstreme sosialt hvis noe ikke går hans vei mens jeg prøver meg på bare stille protest og heller lar rutinebrudd gå utover meg selv i stedet for de som er sammen med meg.

Jeg har kledd på meg t-skjorte utenpå genseren og bestilt en slik han har. Slik går Sheldon kledd i serien og jeg føler meg litt mer velstelt da, fordi han er veldig renslig. Jeg er ikke så hygenisk ren selv. Jeg pusser aldri tenner og skifter truse og dusjer bare en gang i uka. Men det å ta på meg klær på samme måte som han, gjør at jeg føler jeg får superkrefter. Kanskje jeg skal kjøpe t-skjorta med Lynet (The Flash) som han ofte går i. Jeg ser (rosen)rødt!

Tingenes tilstand

Det er mye ting og tang. Men jeg tenker mest på hvordan folk har det og tar det. Jeg tenker at å leve med Asperger handler om å godta tingenes tilstand, uten å gå i stå. Jeg må innfinne meg med at sosiale relasjoner aldri vil bli enkelt for meg, samtidig som jeg må våge å ha sånne halvdårlige sosiale konversasjoner rett og slett fordi jeg er et menneske, et flokkdyr, som trenger input og å tillate andre å få vite noe om meg.

Siden jeg sliter litt med det, er jeg glad jeg har talent for å skrive, beskrive, skildre og la deg rive med. Men også da kan det gå litt galt, hvis jeg gir deg lillefingeren og du tar hele hånda. Da kan jeg kutte båndet mellom oss, det du trodde var et sterkt vennskapsbånd.

Saksa mi (munnen) klipper fort over en samtale og hele relasjonen. Det kan skje midt mens vi snakker om en felles interesse hvis jeg ikke føler kontroll over situasjonen. Det være seg foto eller reklame og hvordan vi ser på et tilbud eller et objektiv. Det er ikke det at jeg ikke bryr meg om andre mennesker, men at jeg noen ganger har nok med å håndtere mine egne tanker og følelser (om det).

Fotografer er noe jeg stort sett deler, men ikke alltid kan føre samtaler om. Canon 100 mm macro L-serie.

Seier´n?

Jeg er ufrivillig verdensmester i å skade meg selv. Jeg er såpass liten av anoreksi nettopp fordi jeg fryktet å bli noe stort. Jeg får pallplass i selvødeleggelse. Ikke bare har jeg laget meg selv til et vandrende lappeteppe du ikke vil ha over deg i sofaen fordi beina stikker ut, jeg har også klart å havne på toppen av omsorgsnivå. Så hjelpeløs er jeg.

Det er vanskelig å leve med tilleggsdiagnoser og tilleggsvansker. Det betyr ikke at det er lett å bare ha Asperger syndrom heller. Vi føler nok på mye av det samme forskjellen er bare at jeg har tatt det ut på meg selv, gått til angrep på noe jeg ikke visste hva var. Eller noen jeg ikke visste hvem var. Meg selv, i et nøtteskall. Bank, bank, er det noen hjemme?

Jeg er her, det er bare ikke så lett å snakke med meg. Men jeg fører mye indre dialog. En dag, kanskje blir jeg god på å være åpen med munnen min og stemmebåndet, uten å lukke øynene eller se bort. Jeg oppdaget forresten noe rart sist jeg var på somatisk sykehus. Jeg ser jo ikke folk i øynene, men jeg prøvde hardt og da jeg prøvde hang jeg meg opp i mascaraen til de kvinnelige legene.

Jeg lurer på om jeg en gang sminker meg pen og hel igjen, eller om det bare er klovnen som prøver å tilpasse seg samfunnet da. Skadet lå jeg i senga og så på legene som dømte meg utrustet med notatblokk. Hvem vant? Jeg stiller meg på pallen med Bolt.

Illustrasjon: Pixabay.

Jag tror, jag tror på sommaren

Begge bena
plantet i
Noahs ark
Alt jeg
gjør er
å tro
En salme
med en
trist tekst
Ber utenfor
den mørklagte
låste kirka
Jeg må
tro på

noe annet

toy1

Sommeren er på tampen. Tampen brenner. Vi er så nære høsten nå. Og jeg kan med hånda på hjertet si at det har vært sommer i år også, med sol, ekstravakter og sommerbemanning. Det har vært is på Facebook og reklame for grillmat på radioen.

Mats Olin sang om å tro på sommeren. Jeg vet ikke om jeg tror på noen Gud, så jeg sier som han; «Jag tror, jag tror på sol igen.» For selv om det ser mørkt ut innimellom, finner jeg lyspunkter og solgløtt. Hva er dine lysglimt og hverdagsgleder i sommer? Amen.

«Tro» var nest siste tema i tekstutfordringen med Vinterblomst. Få med deg innspurten neste lørdag.