Det er mandag. Uka tar fart. Jeg blir fartsblind. Skynder meg mellom hjemme og legekontoret, i den vanlige drosjereisen. Vi har ryddet litt, og fant papirer fra jeg var ungdomsskoleelev med bijobb i barnehagen der jeg bodde, to timer hver ettermiddag. Det var et takkebrev. Jeg funket virkelig der. (Innlegget fortsetter under bildet.) Hvordan kunne… Fortsett å lese Et sted begynner reisen
Alt eller ingenting
Jeg prøvde å være ingenting, men endte med å være «alt». Jeg var ingenting i korridorene på skolen. Smilte meg rundt. Så ble jeg større, kom på sykehus, forsøkte å forsvinne. Ble anorektisk. Og i dette ønsket om å være forsvinnende lite, et perfekt ingenting, ble jeg alt mulig. En ressurskrevende pasient. Det var ikke… Fortsett å lese Alt eller ingenting
Vondtvakkert
Jeg har lest Maria Kjos Fonn sin andre roman, Heroin chic (Ascehoug forlag 2020, lesereksemplar fra forlaget). Etter at hun berørte en hel hau av lesere med Kinderwhore i 2018, som jeg leste nå nylig, var forventningene mine store. Og forfatteren innfridde. Elise, som synger og senere studerer til musikkterapeut. Det begynner med anoreksien. Og… Fortsett å lese Vondtvakkert
Gå forbi
Jeg forlater livet. Ofte. Jeg forsaker maten. Jeg spiser "næring" på resept, slik at jeg ikke går ned i vekt, men jeg tar ikke del i det fine med å samles rundt et måltid. Feire. Sette meg på kafé med en venninne. Jeg bare går forbi. Det betyr ikke at jeg ikke får med meg… Fortsett å lese Gå forbi
Døden for alle
Hvordan snakke med barn om døden? Jeg har lest DØDEN. Dødensseriøse fakta, av Endre Lund Eriksen og Sigbjørn Lilleeng (Cappelen Damm 2020, lesereksemplar). Det er en annerledes bok om døden, som setter i gang den gode samtalen, vil jeg anta. Eller den vonde. Det uforståelige får spørsmål og det forståelige blir tegnet opp. Det er… Fortsett å lese Døden for alle
Sirkuslivet (sykdom på utstilling)
Jeg ser på stolen min. Stolen min snakker. Den spør hvor jeg har vært. Jeg ser for meg sykehuskorridorene, hvordan de kapslet meg inn som tepper. Jeg ser på stolen. Stolen snakker. Anklager meg. Jeg smiler unnskyldende, danderer et ullpledd over setet og ryggen, setter meg lett ned, lekende lett, og gir likevel min tyngde.… Fortsett å lese Sirkuslivet (sykdom på utstilling)
Baner vei, videre (bli med)
Jeg har lest Ulvesommer av Hans Rosenfeldt (Cappelen Damm 2020, digitalt lesereksemplar). Forfatteren kjenner jeg fra TV-serien Broen. Tematikken ligner også litt, med at det er to land som samarbeider om etterforskningen, deler en kriminalitet. Her Sverige og Finland. Det begynner med noen døde ulver, som har spist (deler av) et menneske. Det mennesket har… Fortsett å lese Baner vei, videre (bli med)
Nær(e) på
Wordless Wednesday / ordløs onsdag #136. (Hvis du kommer til innlegget via forsiden, klikk på bildet eller overskriften for å se alle bildene.)
Ærlig talt
På under et døgn, svelget jeg romanen Kinderwhore (Ascehoug 2018) av Maria Kjos Fonn. Hun serverer rått og brutalt om å vokse opp under omsorgssvikt og bli seksuelt misbrukt. Charlotte bor hos moren sin, som sover døgnet rundt for å overleve hverdagen, tar sovepiller og er ruset. Hun skaffer stadig nye fedre til Charlotte. En… Fortsett å lese Ærlig talt
Ingenmannsland
Vi er her, prat med oss, du er ikke alene. Kunne de si. Men jeg skjønner, ingen er der jeg er. Egentlig. De har ikke de samme følelsene. Det samme perspektivet. Jeg er et kamera. Jeg stiller fokus skarpt, på det andre ser rett forbi. Jeg er speilrefleks, ser meg selv og verden i en… Fortsett å lese Ingenmannsland
