Forvirring og forventninger i ungdomstiden

Jeg ble spurt om ungdomstiden, hvordan den var, på facebooksiden min. Jeg kommer til å skrive flere innlegg om det.  I dag tar jeg for meg det barnet jeg var som ungdom.

Jeg var omtrent 15 år. Mamma stod i klesgarderoben min og fant fram klær til korpsturen jeg skulle på. Jeg fikk kjeft og anklage. Jeg burde pakket og vært klar, ikke lekt med ungene i nabolaget.

Jeg skjønte ingenting. Ville mamma virkelig at jeg skulle være som mine jevnaldrende og drikke alkohol og gå på fest i helgene? Ville ikke mamma ha meg hjemme? Jeg stod rådvill og så på klærne og rommet mitt. Jeg stod skolerett mens jeg inni meg falt som en austronaut i verdensrommet.

Hvor hørte jeg til? Hørte jeg til den grå sofaen i stua til mamma og pappa og i nabolaget der jeg kunne underholde de yngste, eller ute blandt jevnaldrende venner som ikke hadde meg som venn uansett? Jeg forstod ikke når både hjemme og borte ble galt.

Det var galt å leke med de små og galt å være ungdom. Mange med Asperger syndrom trenger klare grenser. Rett og galt, det kan ikke finnes en mellomting. Samfunnets uskrevne regler, alle normene, kan være vanskelige å forholde seg til. Jeg fant ikke det rette!

Mange med Asperger trenger hjelp til å definere seg. Det som ikke sies eller skrives, finnes ikke. Jeg er først den jeg er når du sier det. Det ble sagt at jeg skulle ha pakket. Jeg var 15 år og feil. Det forstod jeg på den sinte stemmen som lurte på hvorfor jeg ikke hadde pakket men lekt med småungene i stedet.

Sinte stemmer, hjelper meg å forstå, men hele setninger gjør det enklere. De skal være korte og konsise uten rom for misforståelser. Nar jeg ikke kan få hele setninger, fremprovoserer jeg ofte situasjoner, bare for å finne ut om vedkommende er sint på meg eller ei, glad i meg eller ikke osv.

Mamma var veldig glad i meg så jeg kunne være trygg i den grå sofaen, etterpå, men mens det stod på, mens samfunnet ventet på at jeg skulle marsjere til musikk i uniform og sommerklær, var jeg rådvill. Jeg stod midt i rommet mitt og visste ikke hvordan jeg skulle pakke ferdig. Jeg hadde nok glemt å legge klær til vask.

Jeg hadde kanskje fortrengt hele turen fram til denne pakkedagen i stiste liten, denne turen som kanskje var til Tyskland eller Nederland. Det spiller ingen rolle hvor vi skulle. Det var for stort, for fremmed, for uvisst. Det eneste sikre var at vi skulle kjøre båt frem og tilbake. Jeg målte turen slik – halvveis var vi når ene båtturen var over. Selvsagt ikke i realiteten, men i mitt system for å holde ut blandt jevnaldrende som ville smake alkohol og danse på båten. Og gjett om de danset! Jeg husker alt i detalj.

Jeg har en hukommelse full av bilder. Det er ikke rart at jeg er hobbyfotograf nå! Medmusikantene kjøpte m&m på tax free og plukket vekk de blådekte sjokoladebitene. Jeg ser de ligge på siden av bordet. Alt er bilder. Jeg hadde selvsagt ikke fått med meg at blått godteri var kreftfremkallende, og det bekymret meg ikke. Jeg kunne gjerne få kreft og havne på sykehus, så visste jeg hvor jeg skulle dø. For en gavepakke det ville være! Jeg sa ingenting om det. .Jeg svelget m&m og smilte tappert. Vi var snart halvveis – takk og pris.