Å snakke i dikt – hvordan Aspergere krever sannheten

Jeg har kommet langt her i verden med å kommunsiere skriftelig. Jeg kom til journalisthøyskolen i Volda. Folk leser og folk forstår.

Når jeg skriver, slipper de jeg skriver til å tolke kroppsspråket mitt som ikke alltid henger sammen med det jeg føler eller det jeg prøver å si. Jeg smiler når jeg er usikker. Jeg smiler når jeg er glad. Jeg smiler når jeg er for trist til å gråte. Dermed gir det ingen mening, siden det kan bety så ulikt! Jeg smiler når jeg sier noe trist, som for å dekke over. Vanlige mennesker skjønner ikke det hvis temaet er alvorlig. Da virker svart på hvitt mer effektivt.

Det er vondt å innrømme, men jeg gir ofte ingen mening. Jeg kan snakke i det uendelige, og også skrive, uten at noen vil forstå hva jeg egentlig mener. Det handler om å være unnvikende. Jeg trenger det sånn, trenger å pakke ordene inn. Sannheten er for vond for folk flest og det er med sannheten jeg kan uttrykke meg. Så jeg pakker sannheten inn i metaforer og språket lever. Jeg er derfor enormt god på å skrive prosatekster. Jeg har to tekster på trykk i siste utgave av kraftverk. (Fra side 52 finner du meg).

Tenk deg at du ikke har et språk for når du er tørst, sulten eller har det vondt. Du fortrenger ordene som kunne formidlet betydningen og du tør ikke å skrike. Noen med Asperger skriker, andre er tause. Jeg er taus i sånne situasjoner og situasjonene er hverdagen min. Jeg skriver om toget til hvor som helst og kan skape et univers å forholde seg til. Du leser. Så, hvor langt kommer vi i dag?

Vi kommer til togstasjonen, til den der ingen av oss kan språket eller veien. Tenk deg at du står på togstasjonen, men denne gangen er det ett menneske som kan snakke til deg og som du kan snakke tilbake til. Det er meg. Vi kommuniserer på norsk. Du spør meg om skole, utdanning og jobb. Jeg lirer av meg et smil og sier jeg har studert journalistikk i Volda. At det er 9 år siden jeg forlot Volda og at jeg aldri ble ferdig, vil du ikke høre. Du har fått alt du ville ha og jeg står igjen på stasjonen med begeret fullt av skam. Det er i ferd med å renne over når du sier: «I hvilken redaksjon jobber du?» Du fortsetter å helle med å stå der og vente på svar.

Du skjønner ikke at begeret mitt er fullt, at jeg har brukt alle kreftene mine på å gi deg et så normalt og akseptert svar som mulig. Jeg vil ikke lyve mer. Jeg strakk meg for å være den som forventes, og er igjen med en klump i magen når våre veier skilles. Kall den angst og skyldfølelse.

Jeg har noen tips til deg, når du skal snakke med meg eller en annen med Asperger syndrom neste gang. Pass på å være tydelig og hold setningene korte så personen får med seg budskapet uten å rekke å forvrenge det. Ikke gi inntrykk av at du trenger at jeg er en annen enn jeg er, som at jeg skulle jobbet i en redaksjon. Det øker avstanden mellom oss, og den er allerede stor nok. Ha en så fin torsdag du kan. Det ønsker jeg deg som leser!

Advertisements

5 thoughts on “Å snakke i dikt – hvordan Aspergere krever sannheten

  1. Jeg har begynt å skrive sånn at jeg selv kan forstå hva jeg skriver. Jeg har brukt for mange ord. Men det er så vanskelig å forandre på. Når jeg skal forklare noe for ungene hender det at jeg blir så opphengt i ordene at jeg glemmer meningen. Jeg vet jo hvilken effekt sånt har på meg selv. Kommunikasjon er vrient.

    Likt av 2 personer

  2. Å skrive er en veldig god form for kommunikasjon. Jeg føler heller ikke at jeg får budskapet ut om jeg snakker, men om jeg skriver, får jeg sagt det jeg vil si. Ordene bare stokker seg når jeg skal snakke.

    Det er noe med det… selv om man har gått på skole, så er det ikke sikkert man er ferdig. Og det er vondt når folk spør hvor du jobber, eller hvilken skole du går på. Jeg gikk på medier og kommunikasjon i ett år, og ble ferdig. Jeg har gått på helse. og sosial. Ble ferdig med første året der også. Har jeg jobb? Nei. Og det kan det være så mange grunner til at folk ikke jobber. Det er rett og slett vondt, fordi folk forventer det av deg. Når du ikke kan svare på det og føler på skammen, blir det bare verre…

    Ble kanskje mye tull her, men jeg håper du forstår budskapet mitt.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s