Å lære seg selv

Mange med Asperger syndrom ser ut til å trenge gjentakelse før vi får inn en rutine. Når det gjelder ting vi lærer oss selv derimot, gjerne innenfor spesialinteressene våre, kan det sitte som et skudd nesten med en gang. Noen lærer seg å spille flere ulike musikkinstrumenter på egenhånd, andre mange språk eller navn på ting i verdensrommet.

Av de vanlige ferdighetene man får gjennom livet, har jeg også lært mye på egenhånd. Jeg lærte meg ikke å hekle av mamma, men av meg selv. Jeg lærte ikke å skrive av lærerne, men av å skrive selv til mamma og få mamma til å svare skriftelig. Jeg lærte ikke photoshop av lærerne, men ved å kave rundt i fotoredigeringsprogrammet. Det samme med fotoapparatet. Jeg kan ta fantastiske bilder og gi liv til ikke-levende objekter som dukker gjennom linsa. Det jeg er best til, har jeg funnet ut av meg selv. 

Jeg har gått min egen vei. Om den er ensom? Du syns kanskje at å sitte med lekser hele ettermiddagen uten venner med hjem, er ensomt. Noen ganger, hadde jeg faktisk med klassekamerater hjem. De gjorde ofte ting feil. Ei spurte om vi hadde kanelboller i fryseren. Det hadde vi ikke, og jeg tok det som kritikk. Kritikk av min egen mamma som jeg elsket og elsker. Jeg hatet denne jenta fra det øyeblikket. Hun hadde ikke skjønt noe som helst. Hun var i MITT hus. Jeg hadde det bedre alene.

Jeg lærte meg å fylle ut kladdebok på kladdebok. Du synes kanskje det er ensomt å holde seg på kjøkkenbordet mens familien sitter i stua på fredagskvelden og ser krim. Jeg synes ikke det. Det gav meg noe. Lekser var konkrete oppgaver jeg kunne besvare. Og gjett om jeg svarte! Til og med på lørdag og søndag.

Jeg lærte meg å lage vafler fra en kokebok. Jeg lærte at rører med mye smør, fort svir seg. Det er bedre med smør i jernet. Jeg prøvde og feilet og lyktes igjen.

Jeg lærte meg om psykiske lidelser gjennom et leksikon. Jeg elsket leksikonet med bilder og illustrasjoner! Jeg fant ut at jeg hadde noen psykiske lidelser og problemer, men jeg trengte ikke si noe til noen. Leksikonet hadde svaret på alt og jeg kunne lukke igjen boka med bokstaven P i seg. Jeg åpnet den igjen om jeg kjente meg ensom. Det var boka og meg.

Det jeg har lært av andre, er jeg dårlig på. Eksempelvis å pusse tennene og å dusje. Det er selvfølgelige gjøremål for andre, men faller meg vanskelig. Det er også vanskelig å være tilgjengelig for andre, om ikke de er like tilgjengelige tilbake. Jeg har vondt for å dele om det ikke blir jevnt fordelt. Jeg har vanskelig for kommunikasjon om den ikke er rett frem. Jeg sliter med å finne meg en plass i samfunnet. Jeg kan ikke jobbe, få barn eller ha kjærester. Vennerelasjoner går også ofte i vasken. Jeg kan ikke danse på fest, som noen skal i kveld, natt til 1. mai. Men jeg er god på foto og skriving, det skal jeg ha. Det har jeg funnet ut metodene til selv. Vi har noen styrker og positiv begavning! Uten de, hadde jeg aldri kunnet lage denne bloggen. Er det greit at jeg finnes?