Alene eller sammen

Noen med Asperger syndrom, enten en er jente, dame, gutt eller mann, trives best alene. Det kommer ikke av at man ikke liker andre mennesker. Det er noen ganger enklest alene. Man slipper å finne på noe å si og man slipper misforståelser. Men ingen med Asperger er helt like. Noen andre igjen, vil så gjerne høre til og delta at de leter etter venner overalt. Jeg gjør faktisk begge deler. Jeg både isolerer meg og roper på venner. «Hei!» taster jeg.

Hvordan er det å ikke ha venner annet enn på Internettet, undrer du kanskje? Det er det eneste jeg kjenner, kan jeg svare. Det er mange år siden jeg hadde venner utenom. Venner har aldri vokst på trær for meg. Jeg har liksom ikke passet helt inn i venneskogen.

Det er mange med Asperger som kjenner seg igjen i å ikke passe inn. Man blir ikke akseptert og man blir lett et mobbeoffer, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva som gjør oss til det. Det er for meg en gåte. Jeg har virkelig prøvd å passe inn og de jeg har møtt med Asperger syndrom er personer verdt å elske. Men å kopiere klesstil og å kjøpe samme sko som de kule, er visst ikke sånn man får venner og klatrer i det sosiale hierarkiet, er det vel?

Jeg kunne ønske det ikke var så komplisert å ha venner og at vennene var der for bestandig, samme hva jeg gjorde eller ikke gjorde. Fordi jeg trenger at de ikke går fra meg, forlater meg, føler jeg meg tryggere sammen med dyr. De har ikke andre avtaler med viktigere venner, kollegaer eller kjærester. I alle fall ikke min egen hund. Den skal gå tur med meg, rett etter skoletid. Skjønner du behovet for rutine?

Når jeg er sammen med andre mennesker, kan jeg lett gjenta meg selv. Vi med Asperger syndrom vet ikke alltid hva vi skal snakke om, så vi snakker om det samme om og om igjen. Det kan føles slitsomt for deg. Men for oss, er det veldig vanskelig for vi vet faktisk ikke hva du egentlig vil ha. Vi vet bare at vi ikke klarer å fylle rommet med rett låt (les: det du vil høre og snakke om). Jeg spør om og om igjen om hva du skal den samme ettermiddagen og hva du skal ha til middag. Jeg prøver å være vanlig. Jeg kopierer setninger. Jeg kaller meg copy cat når jeg går inn i repeteringsmodus, men jeg kommer meg ikke ut av det. Jeg vet ikke hva du vil høre?!

Når vi er alene, kan vi repetere den samme dagsrutinen hele tiden, uten at vi kjeder noen. Det er hærlig! Jeg kjeder ikke engang meg selv. Jeg har enorm tålmodighet når jeg driver med spesialinteressene mine og kan bli veldig intens i det jeg foretar meg. Skjønner du tegningen, som bare består av detaljer? Jeg henger meg opp i en konkurranse på Internett. Jeg gjør alt jeg kan for å vinne en genser det står Solo på. Jeg har ikke vunnet enda og føler meg som en taper.

Alene, lager noen av oss fantasiverdener. I den er ofte også vi selv en annen. Jeg het Maiken i mange år. Jeg vet ikke hvor navnet kom fra, det var bare den jeg var, når jeg var alene og lekte for meg selv. Jeg lekte at jeg var populær med kjæreste og mange venner på ungdomsklubben. Det var så trygt i fantasien og helt umulig i virkeligheten.

I virkeligheten, skriver jeg nå en blogg som flere hundre leser. Det er ganske vanskelig, men ikke umulig. I skriftens verden er det enklere å kommunisere. «Hei!» taster jeg og du leser «Hei!» og vi har en dialog så lenge du ikke forlater meg.