Omsorgspersonen Du

I det tilsynelatende hjelpeløse du ser i meg noen ganger, når du ikke ser masken og evnene mine, vet du innerst inne at der inne i det hjelpeløse bor det noe mer ressurssterkt enn deg. Likevel er det du som er omsorgspersonen, og må være den. Jeg trenger deg. Uten deg, klarer jeg ikke leve. Men jeg kan skrive bedre enn du kan drømme om. Er ikke dette rart? Jovisst.

Gjennom å skrive denne bloggen, viser jeg at vi finnes. Vi som kan så mye, men likevel ikke klarer å bære livet. Vi som får med oss så mye av det rundt oss, uten at det virker som vi har følelser for andre mennesker. Vi liker dyr best. Det er det at andre mennesker blir for mye når vi føler for mye om dem, med dem og for dem. Jeg får av og til vondt i hode om en annen har vondt i hodet. Kan du forestille deg hvordan det er?

Noen ganger snakker man om vrangforestillinger hos aspergere fordi vi har egne logiske forklaringer. Men vrangforestillinger finnes i samfunnet også. Samfunnet tror at mennesker med Asperger syndrom er antisosiale enstøinger uten empati. Dette er langt unna sannheten, selv om det er riktig at vi noen ganger velger å være alene.

Av og til er det enklest sånn, alene der vi slipper å bli misforstått og slipper plutselige overraskelser. Samfunnet er ikke så rutinestyrt og forutsigbart som noen av oss trenger det. Oppsummert kan jeg si at å skjerme seg, som å stå stille og sjenert i en krok på en skolefest, er en konsekvens av Asperger, men ikke et kjennetegn på å ikke bry seg om andre eller ikke ville høre til. Vi vil gjerne være inkludert, vi passer bare ikke helt inn. Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er som skiller oss ut fra de andre. Det er detaljer, tusenvis av detaljer, i tegningen. Tenk deg togstasjonen igjen, der folk virvler rundt og du ikke skjønner hva noen av dem sier, men de ber deg om å snakke. Du klarer ikke svare for deg. Hvordan føles det, når alle står der og venter på ditt svar og på at du skal snakke på deres måte?

Når vi ikke får til å høre til, kan det være lett å ønske alle mennesker langt bort.  Jeg kan snakke om en kollaps, der man til slutt, etter å ha stått i hjørnet av skolelokalet lenge nok, går inn i veggen og blir der. Da er det vanskelig å få oss ut igjen. Det er tungt å bygge opp selvtillit fra null. Det er vanskelig å bygge trygghet der det ikke er grunnmur. Jeg er redd og når man er redd, skjelver man og står ikke stødig. Likevel, noe i meg er sterkere enn den jeg kan være. Vi snakker om en konflikt. Jeg er i krig og blir alltid skadeskutt. Da står du der maktesløs og prøver å trenge inn til det ressursterke i meg, som er så usynlig når du sitter der med det hjelpeløse, lille individet Meg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s