Dyrehold

Mange med asperger syndrom er veldig glad i dyr. Meg selv inkludert. Vi er flinke med dem også. Hunden er min beste venn. Noen er betatt av den selvstendige katten og har opptil flere. Mange elsker hest. Det finnes en bok om gutten som elsker hester. Flere engasjerer seg også i dyrebeskyttelsen.

Jeg er oppvokst med hund. Med hunden kunne jeg snakke, gråte i pelsen og bare være meg. Det var mykt og trygt. Jeg følte ikke på ubehaget som ofte oppstår med annen kroppskontakt. Jeg kunne kjenne den varme, lille kroppen og hjertet som dunket på innsiden av brystkassa.

Den ene hunden levde fra jeg var 7 til jeg var 21. Hun var et viktig kapittel i livet mitt. Jeg tror foreldrene mine var redde for hvordan jeg skulle ta det når hun døde. For hunder dør og det virket som om jeg ikke var innstilt på at det kunne skje med MIN hund. Vi skulle være sammen for bestandig. Hvorfor skulle hun dø? Hun var jo alltid der når jeg kom hjem fra skolen og når jeg stod opp om morgenen og hun la seg inntill meg og jeg ba om å få melde meg hjemme med sykt barn fordi hunden var «kosesyk». En sånn hund dør vel ikke?

Å stryke hendene gjennom pelsen, gav meg ro. Jeg kunne sovne litt på sofaen etter frokost før skolen. Å kjenne kroppsvarmen, gjorde at jeg ble varm innenfra. Samtidig definerte kroppen hennes min. Der hennes sluttet, begynte min. Og enda viktigere: Der hennes begynte sluttet min. Når jeg var redd, var hun redd. Vi delte.

Man kan ikke forvente noe mer enn 14 år levetid. Man kan håpe, men ikke forvente. Mange hunder dør tidligere også. Det kommer ofte anpå rasen. De store hundene, har kortere liv. Vet du hvorfor? Det gjør jeg. Hjertet må jobbe hardere i en stor hundekropp og blir fortere utslitt. Det er en større belastning på organene. En del store hunder, som Golden retriver og Labrador, får hofteplager som er så vonde og omfattende at hundene må avlives. Jeg har aldri avlivet en hund. Jeg vet ikke hvordan det er.

Selv har jeg hatt mindre hunder med lange liv. Jeg hadde også en periode med fugler i tillegg, men hunden var alt for meg og den som fikk fokuset. Dermed omplasserte jeg fuglene etter en stund. Nå planlegger jeg å ha fisk i akvarium. Jeg skal se på dem og ta bilder av dem og gi dem fine navn.

Dyr har den egenskapen at de trenger oss og kan dermed gi oss en mer meningsfull hverdag. Mating, renhold, tur osv. kan inngå i våre rutiner. For eksempel morgenturen med hunden og laging av frokost. Da jeg vokste opp, var det å gå tur etter skolen, fast på timeplanen. Like fast som at jeg skulle på skolen og minst like viktig. Enda viktigere i hunden min sin verden og det var den jeg levde i.

Fordi mange aspergere er samlere, hender det at de har veldig mange katter eller marsvin eller rotter osv.  Det kan bli så mange at de overtar leiligheten. Da kan man trenge litt boveiledning og hjelp til å sortere og begrense for dyrenes skyld. Men om ikke det skjer, er dyreholdet bare godt for oss. Det gir oss noen å «snakke» med. Dyrehold handler for meg om å kunne dele følelser, uten å trenge å bruke ord. Man gir og får tilbake. (Husk, alle aspergere er ulike, noen klarer å ta vare på mange dyr, så det er ikke noe absolutt svar på når man skal hjelpe til).

TING vi samler på, trenger ikke begrenses på samme vis. Da har vi ikke lenger noe som føles som vårt. Vi trenger spesialinteressene våre. Vi må oppmuntres på det vi mestrer. Men dyr skal ikke lide av omsorgssvikt som kan oppstå om man har flere dyr enn man kan ta hånd om. Det ønsker ikke den som har Asperger. Derfor kan vi trenge en hjelpende hånd når dyreholdet blir for stort. En slik hånd må aldri være sint eller hardhendt, men veiledende.