Å overvintre en sommer – «aspergerske» sanser

I dag er Oslo-været det man kaller pent vær. Jeg har skjønt at det er sol folket vil ha, og som de kaller fint. Jeg er som jeg har skrevet før, følsom for sollys. Jeg er en av mange med Asperger som ikke tåler dette så godt. Du ser oss ofte i solbriller. Hvorfor ikke jeg alltid har solbriller? Fordi jeg vil se sannheten! Så enkelt er svaret på det spørsmålet.

Du får lov å spørre omigjen om du ikke skjønner. Men med solbriller, blir virkeligheten mørklagt og noen solbriller har for eksempel lilla eller brunt glass. Himmelen er ikke brun! Det blir som å se verden med et filter. Og det filteret må jeg ha full kontroll på. Derfor må jeg ha de samme solbrillene over tid, hvis jeg først skal bruke det, tror jeg.

Tilbake til sola. Jeg liker rett og slett ikke sollyset, særlig ikke når det skinner gjennom vinduet og gjør alle gulv skitne, de du trodde var rene nok. Hvor feil er det mulig å ta? Jeg holder på å velte. Jeg har ikke kontroll på hybelkaninene. Ikke at jeg trenger å ha det helt rent, men jeg trenger å vite at det er eller ikke er det. Nå som sola tittet frem, visste jeg ikke på forhånd.

Helst vil jeg være inne når sola står på, gjerne under et pledd. Jeg liker ikke spise middag på terassen. Det kommer vepser som surrer (som mange med asperger er jeg følsom for lyder) og forstyrrer rutinen «måltid». Dette var et problem for meg som barn. Jeg husker jeg tok med meg suppetallerkenen inn i sinne på somerhytta. Det må viftes vekk innsekter og man må se på maten så man ikke svelger en ilter veps, blir stukket i halsen og dør. Det samme med glasset med brus. Har vepsen sneket seg nedi? Dør jeg om jeg drikker den? Dør den? Sånne ting tenker jeg på. Er det rart jeg blir sliten av å spise middag ute? Nå er ikke det noen opsjon mer, men den gang det var det, tok det på. Kveldsmat gikk bedre. Da tok vepsen kvelden og vi fikk ro til å skrelle reker. Noen sier pille reker, men da tenker jeg på pille deg på nesen, og det vil jeg ikke. Ikke nå.

Sitter jeg ute i sola og lar den varme meg, for eksempel på en båt med sjøsprøyt, kan jeg akseptere sola og til og med nyte den litt. Blandingen sjø og sol er en god kombo. Jeg kan gjemme meg litt bak solbrillene hvis jeg har dem på, selv om jeg helst vil se krystallklart. Det gjør at folk som liker å se meg i øynene, ser meg dårligere også. Jeg blir dermed litt usynling på båt. Hårflettene blåser bakover og jeg har det fint.

Jeg blir ikke spesielt varm så jeg kjenner ikke på gleden sommervarmen fører til med lette klær. Jeg går helst i vinterklær hele året. Jeg er ikke så god til å tilpasse meg forandringer, heller ikke i klimaet. JEG er den samme, og jeg vil ha på meg samme klesfasade. Det blir som en rustning. Jeg og ullpleddet mot sola sitt lysende opptrinn. Samtidig unner jeg alle som har ferie nettopp sol! Jeg kommer i et antiklimaks.

Noen mennesker foretrekker solkrem og bikinitopp. Solkrem lukter. Der har du igjen sansene mine. Mange med asperger er følsomme for lukter. Jeg er det, og solkrem lukter syntetisk sommer og parfyme. Liker vepsen den? Javisst! Og så surrer det igjen. Jeg liker som sagt ikke å gå ut av vinterdrakten, derfor er bikinitopp uaktuelt. Bare glem det. Hopp i havet! For hva jeg kan like? Jo, et bad i saltvann: Flyte på ryggen og kjenne meg vektløs.