Jeg hadde en kontinuerlig, innebygd angst for skoledagene. Å ha asperger syndrom, kan utarte seg slik siden sosiale relasjoner, som det jo er på skolen, er vanskelige. Man skal forholde seg til lærere, medelever, fraser og fakta. Det er mye stimuli!
Fordi søndagen var slutten på helga, likte jeg den ikke. Søndag bygde skoleangsten seg opp. Jeg innbilte meg at jeg likte skolen, for jeg var flink der, derfor var denne angsten ukontrollerbar og uforståelig. Mange med Asperger syndrom er skoleflinke og vi liker også å ha full kontroll. Det hadde jeg ikke på søndager. Jeg grudde meg til mandag. Mandag kom hver uke.
La meg begynne forfra. Jeg likte heller ikke fredagsettermiddagene, for da støvsugde mamma huset og møblene flyttet på seg. Etter det, fant jeg roen ved å gjøre lekser ved kjøkkenbordet mens mamma og pappa så fredagsunderholdning og krim på TV. Da hadde jeg det fint. Jeg svarte på oppgaver. Ensomt? Ikke i det hele tatt. Oppgavene snakket til meg! Velkommen til en dialog jeg mestret.
Lørdag kunne jeg også like, hvis bare frokosten kom på bordet i rimelig tid. Leste foreldrene mine avisa for lenge først, ble det rot i rutinen. Dagen begynner ikke før frokost.
Hvis vi var hjemme på lørdag, dro ofte jeg og pappa på handletur på Storsenteret. Det var masse folk ute, men jeg likte det. Det var pappa og meg, alle andre ble uviktige. Det var som om andre mennesker ikke fantes! De var bare stolper med to ben. Det var fantastisk og følelsesløst.
Jeg husker senteret utenat i hodet (13 år etter at jeg var der); hvor matbutikkene lå (Rema 1000 og Ica), hvor sock shop holdt til før de gikk konkurs, hvor skobutikken var og hvor butikken med alt av Disney var å finne. Jeg elsket Ole-Brum-tingene. Jeg var 15 og kunne vært med venner, men jeg hadde pappa. Jeg tenker at helgen var et skille der «vennene» mine slapp meg og pappa fikk meg som «oppgave». Jeg visste ikke at det kunne være sånn, så jeg led ikke. Jeg kjente ikke til noe alternativ heller. Venner vokste ikke på trær og det visste jeg! Slike fraser er verdifull fakta som jeg elsker i dag. Jeg samler på det faktisk, i en egen boks inne i hodet mitt.
Mange foreldre vil at barna deres skal ha venner. Det er ikke alltid så lett for oss med Asperger syndrom. La oss slippe! Pappa lot meg. Jeg fikk være med han. Jeg hadde det åpenbart lettere uten venner.
Jeg er faktisk glad jeg ikke hadde andre å konsentrere meg om i helgene! Bare pappa, mamma, broren min og hunden vår. En familie på fem. Dessuten var broren min ofte sammen med venner, så da var det bare mamma og pappa som var mennesker jeg måtte konsentrere meg om. På kjøpesenteret var det stolper.
Mange med Asperger syndrom bruker opp kreftene de har med å være sosiale. Jeg tror jeg hadde brukt opp mine krefter gjennom en ukes skoledager, uten å vite det. Det falt seg bare ikke naturlig å savne venner i helgen. Jeg hadde jo fri fra alt da – og de fri fra meg! I helga stoppet det sosiale spillet (minus de som var hjemme der jeg var trygg). Vi kan si det var en vennskapsdeling der vennskapet stoppet ved skolen og spillet ble satt på pause. Selvsagt kunne jeg ønske jeg var bedt på fest, men slike invitasjoner fantes ikke. Jeg fantes ikke. Likevel måtte jeg være.
Jeg var sammen med pappa og likte å handle med han, så det gjorde vi. Det måtte jo handles inn hver uke! På Storsenteret pleide vi å dele oss i to. Da var jeg én som gikk i butikkene før vi møttes igjen. Det handler om å ikke legge lista for høyt. Det er nok for meg å være én. Jeg sliter med det til og med. Mange med Asperger syndrom liker å gjøre ting alene.
Jeg og pappa møttes ofte tilfeldig mellom treffpunktene våre også (vi likte jo noen av de samme butikkene), men da gikk vi ikke sammen. Det var jo ikke tiden for å gå sammen! For meg var det en selvfølge at vi holdt oss til tidene. Jeg har ikke slingringsmonn eller evne til å tilpasse meg en endring i avtalen uten at avtalen endres. Skulle vi møtes klokken 14 kunne vi ikke gå sammen i dyrebutikken 13.30 selv om vi begge var der. Skjønner du? Skulle vi gjøre endring, måtte vi endre klokkeslettet, slik at en ny avtale ble gjeldene. Først da var det den som gjaldt!
Du tenker kanskje at jeg burde vokst opp fra det som 18-åring i alle fall. Det gjorde jeg ikke, og fortsatte inn i voksenlivet på denne måten. Her er jeg og blogginnlegget legges ut klokken 15.
aspergerinformator.com 
Vi er en familie med to stykker som liker å gjøre ting alene og to stykker som liker å gjøre ting sammen med andre. Mannen min liker å gjøre ting med oss og andre han kjenner, men jeg er ikke særlig god på det. Eller, jeg kan være det hvis jeg får vite om det i god tid. Men aller best er det om han og ungene finner på noe sammen med andre og jeg og bikkja kan være alene. Bikkja må være sammen med meg. Hun har helt dilla.
Jeg er ikke noe god på tider. Tider når jeg skal møte folk er en ting, men å planlegge når ting skal være ferdige klarer jeg ikke lenger. Mest er det fordi jeg blir så sliten at jeg må gå og legge meg.
Mamma og pappa hadde fire barn. To jenter og to gutter. Det tror ikke jeg var særlig lurt av dem. De burde sluttet etter storebroren min.
LikerLiker