Tilpasning til forandring i hverdagen

Jeg har problemer med å tilpasse meg, som mange andre med Asperger syndrom. Vi tåler forandring dårlig.

For meg er det veldig rart at en person jeg så på jobb den ene dagen, ikke kommer neste dag fordi han eller hun er blitt syk. Den var jo nettopp her, helt frisk? Jeg blir ikke ofte fysisk syk selv, så jeg skjønner ikke dette. Den var jo her nettopp! Det blir en omstilling at noen ikke kommer når den skal etter vaktboka.

Da kan du jo bare ane hvordan det er for meg når noen dør uventet, fjern eller nær. Jeg så dem jo nettopp! Eller de tok jo nettopp førerkortet eller fikk nettopp et barn eller var nettopp begynt i en ny jobb. Slike ting gjør at jeg ikke får virkeligheten til å henge sammen. Og da rakner faktisk jeg.

Jeg forstår heller ikke når mennesker sletter meg fra Facebook. Jeg er jo her enda, men likevel ikke på deres liste. Hvor er jeg da? Jeg prøver å finne meg. Jeg vet ikke helt hvem jeg er hvor! Jeg har noen svakheter og noen styrker. Jeg tar fram arket der det står svart på hvitt at jeg har Asperger syndrom og andre diagnoser. Jeg er ikke diagnosene, men de hjelper meg med å forstå. En del med Asperger syndrom sliter med å definere seg selv og vite hvor i rommet man er. Da hjelper det å vite at dette har et navn, en forklaring.

Jeg liker ikke å ommøblere. Jeg liker ikke oppussing, bare vedlikehold. Forandring fryder ikke! Jeg liker ikke at folk sitter et annet sted i rommet enn de pleier. Jeg vil vite akkurat hvor de skal sitte. Jeg vil ha full kontroll! Urimelig? Kanskje er jeg nettopp det. Jeg trenger at samfunnet tilpasser seg meg. Nye omgivelser er også en utfordring. Vi jobber med at jeg skal over på et annet rom. Det tar måneder. Jeg tar måneder.

Jeg er ikke så omgjengelig. Men jeg kan invitere deg på kaffe hvis du tar valgene om dag og tid og jeg vet hvordan du vil ha kaffen din, svart eller med melk eller med litt varmt vann i fordi du syns den er for konsentrert. Du blir et nytt innslag i rommet før du går igjen. Det heter besøk, og besøk innebærer å komme og å gå. I dag ville det vært søndagsbesøk. Jeg kan tilpasse meg det, siden jeg kjenner rammene til ordet besøk.

Det er også andre ting jeg kan tilpasse meg til, som å få et nytt dyr eller en ny gjenstand. Snart får jeg ei skrivemaskin. På den skal jeg skrive viktige ting. Jeg tar med den gammeldagse skrivemaskinen noe fra fortiden inn i nåtiden. Det føles fint. Jeg har alltid ønsket meg en slik, så på en måte kan vi si at jeg er forberedt selv om jeg handlet på impuls. Det heter mulighetenes marked i reklamen, den for Finn.no.

Jeg er lite fleksibel om noen som skulle komme til meg avlyser. Der sliter jeg big time. De lovet jo! jeg ser for meg en klokke på veggen, med store tall. DET må jo være big time? Det handler om å visualisere og å tolke bokstavelig. Jeg skal komme til poenget med å dra fram klokka. Jeg liker ikke cirka-besøk, der folk sier de kommer i løpet av formiddagen. Da venter jeg fra syv om morgen. Jeg liker ikke fire-tiden. Er det halv fire eller halv fem? Kan klokka til og med bli kvart på fem? Eller bare kvart på fire? Jeg liker ikke helligdagsdatoer og rød timer som setter rutinene på pause. Jeg liker ikke om frokosten utsettes. Jeg liker ikke at noen glemmer å gi fiskene mine mat til avtalt tid. Jeg svømmer rundt når rutinene ikke opprettholdes, svever, strever.

Jeg liker ikke at man har på noen klær på dagen og må bytte på ettermiddagen. Mange voksne gjør dette og også en del ungdommer. De har litt pene jobbklær eller studieantrekk, og når de kommer hjem bytter de for å ikke slite på dem. Jeg klarte aldri dette da jeg gikk på skolen, til mammas store frustrasjon. Jeg har nok med å bytte til pysj om kvelden. Natta!