Å være annerledes del 2

Jeg skilte meg ut fra jentene i barnehagen. Jeg følte meg ikke som en av de andre. Jeg trengte ingen. Jeg skjønte heller ikke rutinen med at alle barna skulle vaske hendene etter de hadde vært på do og før maten. Jeg tvang meg til det, noen ganger. Men tilbake til det sosiale. Det var ei jente som likte meg godt der! Hun het Barbro. Hun gråt da hun flyttet og skulle bytte barnehage og sa hade til meg. Jeg forstod ikke hvorfor. Hun skulle jo bare i en annen barnehage med andre barn. Det spilte vel ingen rolle at det ikke var de samme barna?

Ingen av vennene i barnehagen var viktige for meg. Ikke Lillian heller, som jeg la puslespill med når vi måtte og som jeg lekte med på fritiden. Det var bare noe man skulle, det å være sammen med andre. Jeg tror ikke jeg hadde noen glede eller utbytte av det. Jeg skjønte ikke Barbro da hun klemte meg, gråt og sa hade. Jeg kjente meg utilpass.

Da jeg var seks eller sju år og Lillian og en til gjemte seg for meg på skoleveien så jeg ikke fikk gå med henne, skjønte jeg at jeg var feil og da ble Lillian viktig. Jeg måtte bli annerledes for å få henne tilbake! Jeg likte ikke å miste noe jeg hadde hatt. Man skulle ta vare på vennene sine. De vokste ikke på trær. Jeg hadde lært leksa. Jeg trengte Lillian.

Jeg fant igjen Lillian, men vennskapet var åpent og lukket om hverandre. Hun hadde andre venner enn meg også. Jeg hadde ikke så mange å ta av. Jeg skriver ta, men ikke som i å stjele. Jeg stjal ikke venner. Jeg bare lånte dem! Hvis ikke hadde de vel vært sammen med meg hele tiden? Hadde jeg stjålet dem, hadde de bodd hos meg, kanskje under senga eller i klesskapet. Nei, jeg hadde ikke plass til Lillian der. Jeg hadde bare plass til mamma, pappa og storebror. Mange med Asperger syndrom sliter med å ha mange relasjoner gående på en gang. Jeg trengte ikke mange venner, selv om jeg ønsket meg dem.

Jeg vet ikke om det var erting, mobbing eller bare utestengelse jeg opplevde daglig. Jeg tror det var en kombinasjon. Fra jeg var liten til stor. Veien min var humpete. Men jeg smilte da jeg kom, da jeg ble og da jeg gikk.

Etter skoletid gikk jeg på skolefritids, SFO, det som i dag heter aktivitetsskole. Det var ikke mye aktiviteter den gangen. Det var frivillig lek inne, obligatorisk å være ute i to timer og det var et måltid klokken 14. Inne lekte jeg litt med de yngste barna, for da kunne jeg kontrollere leken, som stor. Jeg bestemte hvem som skulle få klistremerker!

Jeg satt og ventet på at mamma skulle hente meg i utetiden. Hun kom hver dag, på sykkel om sommeren og til fots på vinteren. Jeg elsket å sitte bakpå sykkelen. Jeg var så fri og kunne snakke om hvordan jeg skulle være som voksen. Jeg skulle jo vokse opp jeg også. Storebroren min var allerede fem år eldre og på vei mot tenåring. Klart det samme skulle skje med meg.

Fri fra de andre, barn og voksne, hadde jeg da jeg satt på huska. Fram og tilbake, fram og tilbake, helt til jeg ble hentet. Jeg var ikke engang meg selv der! Da det var sovetid, husket jeg videre i senga. Bevegelsen hadde satt seg fast i kroppen. Sengen vugget meg i søvn. Sov dukkelise og andre barnesanger var jeg veldig glad i. Jeg likte at mamma sang for meg, so ro osv. Da kjente jeg meg som et av barna man var glad i.

Mamma var glad i meg. Da spilte ikke resten av verden noen rolle. Jeg kunne spille skuespill på skolen, bare jeg hadde det godt hjemme. Det hadde jeg. Husets fire vegger var de tryggeste jeg visste. Der var det godt å være. Jeg pleide å gjøre lekser ved kjøkkenbordet i timesvis.

P.S. Jeg var livredd mobbere skulle sette fyr på huset. Da fantes de, selv om jeg ikke hadde sladret. Det som ikke ble sagt fantes ikke, men om de kom hjem til oss og tente på huset, fantes de. Tenne på var også et språk, som luktet røyk. Ingen røyk uten ild. Jeg kunne alle uttrykkene. Jeg kunne alt! Jeg tiet og vugget meg i søvn.