Jeg og gutten fra India – annerledesbarna?

I barnehagen på slutten av 80-tallet var fremmede kulturer fremmede. Det var ikke mange fra andre land. I min barnehagegruppe var det en gutt fra India. Han ble en god venn, kanskje fordi han var annerledes. Vi som er annerledes har lett for å finne hverandre, uten at vi helt kan sette fingeren på hvorfor. Noen ertet oss og kalte oss kjærester. Jeg ville gjerne vært kjæresten hans! De klarte ikke å såre meg.

Uten sår, trenger man ikke plaster. Heller ikke for å være sjenert eller rødmende. Det kan gjøre vondt, men det trengs ikke plaster. Jeg var ikke såret, bare forvirret. Jeg husker jeg satt helt stille ved matbordet. Det var som om rommet stod stille da de sa noe sånt som Helene pluss C erlik sant. Jeg husker den harde benken jeg satt på og alle barna rundt bordet. Lufta stod stille. Noen ventet.

Det var kommet kritikk skråstrek erting av meg og gutten fra India og jeg skulle respondere. Men jeg hadde ikke noe å respondere med! Jeg hadde det helt greit. De kunne bare erte meg. Jeg kjente en stolthet. Det var jeg og C. Det var sant det de ertet med; at vi var venner. For det var vel det det egentlig handlet om? Vi lekte sammen og jeg inviterte han i bursdagen min. Dette var før kalkunpølsenes tid, så mens vi andre spiste pølser, hoppet han rundt på møblene og drakk rødbrus. Sånn var det å være muslimbarn i 88/89.

Mange med Asperger syndrom skjønner ikke at de blir ertet eller mobbet. Vi finner logiske forklaringer for mobbingen. Vi forsøker ofte å endre oss utfra det vi opplever som årsaken til mobbingen, med mer eller mindre hell. Jeg lærte meg at for å bli likt, måtte jeg være litt annerledes enn jeg var. Dette ble tydelig da jeg ikke hadde noen gutt fra India å leke med. Jeg hadde jo ikke det hele tiden. Jeg måtte gjøre så de norske barna likte meg, ergo forandres. Jeg vet ikke når jeg begynte å tilpasse meg og late som jeg lekte. Det viktigste var at de voksne godtok meg. Jeg skulle jo bli voksen en gang!

Jeg skjønte ikke at de voksne i barnehagen skulle hjelpe meg med å ha det bra, at det var derfor de var der. De var store og dominante som andre voksne. De tvang meg til å leke! De visste hva som var rett og galt. Jeg var gal/feil som ville sitte og snakke og ikke leke. Jeg visste ikke hvordan de andre skulle leke med meg! Jeg lekte mye alene på huske.

Det som ikke ble sagt, fantes ikke. Jeg fantes ikke siden jeg ikke protesterte mot å leke. Jeg hadde funnet veien til lek (les: huska.) Jeg var gladjenta som smilte både da jeg ble levert og hentet. Var jeg ikke eksemplarisk? Det var ikke noe støy, ingen krangling, ingen biting, ingen slagsmål. Så langt, så greit?

Jeg var fornøyd og svært intelligent. Jeg hadde jo funnet ut av alt dette selv! Andre barn trengte noen å leke med hele tiden og å samspille med andre. Jeg trengte ingen å kaste ballen til, spesielt ikke de voksne som tvang meg til å leke. Jeg nøt tiden de av dem lyttet til meg, og godtok når de kommanderte meg til lek. Da var det bare å gå til huska, en svart bilring. Husker de meg? Antakelig ikke, men gjør de det, er det som den lille solstråla. Så enkelt å tilpasse seg. Så lett å bli oversett. Smil du var med i barnehagen min.