Følelser, humor og ansiktsuttrykk

Du kan lure på hva jeg føler siden jeg enten har et tomt ansikt eller smiler. Det er ikke så mye i mellom der. Det kan være frustrerende om du ønsker å få en reaksjon. Smilet er automatisk. Men jeg har også smil som kommer i gitte situasjoner, fordi jeg føler for å smile. Jeg blir glad jeg også.

Men jeg synes ikke det samme som deg er morsomt. Helt siden jeg var liten, har jeg ikke oppdaget noe gøy ved at du kritiserer folk, terger dem, lurer dem eller latterliggjør dem. Det er ikke morsomt og jeg er redd det skal skje med meg. Jeg er redd du skal lure meg! Jeg syns ikke det er gøy når noen holder igjen dodøra når noen er på vei ut derfra eller smører inn håndtaket med såpe eller håndkrem.

En grunn til at jeg ikke liker spøk, er at jeg vet ikke hva som er sant da og jeg blir i tvil. Dere som ler vet det heller ikke alltid, men finner av en eller annen grunn ikke det noe som et problem. Det er som om dere skjønner tidsnok at det er en vits. I meg, bygger det seg opp en høy usikkerhet i meg, høyere enn blokka du vokste opp i om du vokste opp i blokk. Du kan synes jeg er kjedelig som ikke er med på «moroa». Det ligger ikke for meg. Og nå legger jeg meg flat, for jeg vet du ønsket jeg skulle le av at du spøkte om at hun hadde hull i buksa.

Å få ting til å gå opp og om du gir meg svar, får meg derimot til å smile. Jeg elsker logikk! Gir du meg et regnestykke med svaret til, vil jeg bli kjempeglad. Det kjenner jeg nå. Jeg ville brettet det sammen og hatt det i lomma mi. Tre pluss fem erlik åtte. Jeg kan også smile av gode ord, så lenge de ikke er fraser. Når jeg vet du mener det du sier, smiler jeg. Også om du kjefter på meg. Det kan være frustrerende for deg, men jeg smiler fordi jeg vet hvor jeg har deg.

Jeg kan smile når jeg har en hund i fanget som klynger seg fast. Da er jeg meg selv og du ser mitt naturlige ansiktsuttrykk. Jeg lurer på hvordan det ser ut, men jeg tror det er der. Jeg kan kjenne en slags ro og et velbehag. Kan du lese det i ansiktet mitt? Jeg fokuserer på hunden. Jeg kan også se opp og smile til deg. Fordi, dette er bra!

Du tror du er morsom når du sier at noen har en flekk på buksa. Jeg lurer i stedet på hvordan flekken kom dit. Du ser bare flekken og humoren, jeg leter etter logikk og forklaringer. Slitsomt? Ikke for meg. Tenker jeg ikke gjennom dette, henger alt i en løs tråd og jeg liker ikke løse tråder. Det ville vært slitsomt om alle trådene svevde fritt rundt! Du ler litt til som for å understreke at dette er morsomt. Du ender kanskje opp med å føle deg dum, eller så stempler du meg som dum. Det vet jeg ikke.

Jeg bruker ofte hendene for å forklare ting og hva jeg føler. Dette armspråket er også ansiktsuttrykk, det er bare ikke så lett for deg å forstå det. Hendene mine gir trykk til ordene og en forklaring på forskjellige ting jeg prøver å si. Hører du dem? De kan klappe også. Hvorfor? Jo, det kan være fordi jeg forstår noe eller du forstår noe. Som regel klapper jeg ikke fysisk, men skriver det ned, fordi folk ville sett opp på meg når jeg klappet og det er litt ubehagelig. Klappe er jo noe man mer gjør på sirkus, teater og fotballkamp. Jeg spiller ut alle følelsene mine på tastaturet. Jeg kan elske og jeg kan hate.

Du savner kanskje å se det i fjeset mitt, men jeg vet ikke hvordan jeg skal vise det, bare gleden. Og den er veldig stor også i sammenhenger det ikke passer å smile, som når du forteller at det er slutt med kjæresten. Jeg liker av en eller annen grunn dårlige nyheter, og vet ikke hvordan jeg skal respondere på dem. Jeg smiler, og det smilet er ekte. Unnskyld! at jeg er til. Klapp, klapp.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s