Jeg følger opp fra i går. Det er klart det er enklere i dette kompliserte sosiale spillet å klare seg på egenhånd og ha færrest mulig relasjoner. Hvordan får man til det? Jo, det er ikke vanskelig. Folk innfinner seg med at jeg nok liker best å pusle alene.
Jeg er ferdig med skolegang og gruppearbeid. Jeg har ingen arbeidsplass der jeg må ta del. Jeg er pasient. Jeg trenger ikke være sosial og folk tenker at jeg ikke vil. (Om det bare var vilje). Jeg sitter med headset, hører musikk og redigerer bildene mine. Jeg lever best alene (les: Med en hund), i real life.
Når jeg pusler på egenhånd, sitter noen og ser på, men vi trenger ikke prate. Jeg kan nesten slette menneskene rundt meg, bare med stillheten min. Jeg hører likevel – til. Det er rart, men virkelig. Vi er i samme rom men oppfatter to ulike virkeligheter. De hører ikke Bruce synge Dancing in the dark på repeat. Jeg elsker gjentakelse og smiler. De skriver kanskje i rapporten at jeg var i godt humør. Egentlig, var jeg litt engstelig og hadde ikke lykkes med å slette den andre personen i rommet.
Mange med Asperger syndrom sitter mye for seg selv. Det kan se ut som vi ikke gjør noe. Men vi tenker og lever, vi også. Og når jeg stirrer inn i skjermen, kanskje jeg lager et kunstverk med fotografiene mine eller fører en viktig dialog i et sosialt nettverk. Jeg er borti mange relasjoner online. Mange av dem er gode, selv om det også er her jeg opplever og bli slettet, bannet og blokkert. Sånn sett kan vi si at Internett drar meg ut av isolasjonen.
Jeg kjenner en mann med asperger som tar danskebåten alene. Om han er ensom? Han er på tur. Akkurat som du. Han koser seg på Taxfree, spiser i restauranten. Men han reiser slik han kan reise, alene. Vær så snill, ikke døm han som antisosial. Jeg tror virkelig han prøver! Han er der sammen med mange, de er bare ikke sammen med han, på en måte. Det er hundrevis av mennesker på båten. Si noen ord til han, men ikke krev for mange svar. De er det ikke sikkert han har tilgjengelige. Da kan han stotre og det er ikke en god følelse. Det kan være mer enn nok å se at du bryr deg. Du kan gjøre en forskjell gjennom å si «Hei». Gi han tid til å svare «Hei».
Til forandring fryder ikke, kan jeg tilføye at du ikke skal ødelegge rutinen hans. Eller min. Jeg skal høre musikk til det er frokost og så skal jeg sove litt. Jeg skal snakke med meg selv på tastaturet og skrive meg selv noen ord. Til eller fra meg selv. Det kommer anpå dagsformen. Stort sett er det en kombinasjon som kan bli en epost. Ja, jeg skriver epost. Jeg er ingen enstøing som mange tror om aspergere. Det er bare en myte. Vi prøver faktisk å passe inn og kommunisere. For meg, er det enklere skriftlig. Flere med asperger har det lettest skriftlig, men ikke alle. Også blant aspergere er det dyslektikere. Vi er som andre mennesker, forskjellige.
Videre utover dagen er alt rutiner. Ikke rokk ved dem. Godta at alt jeg gjør, gjør jeg alene. Du bare er der. Noen dager husker jeg ikke engang at det var deg som holdt ut med meg hele dagen. Unnskyld, jeg har for mye å tenke på. Jeg haster videre til et nytt bilde og legger på teksten «Pretty in pink». Alt harmonerer til et jenteliv for ei dukke i rosa kjole. Hun kunne gått på fest i kveld, men det skal vi ikke. Takk og pris!
P.S. Jeg er ikke til salgs i dag.
aspergerinformator.com 