Når noen holder i kroppen min, eier de noe som jeg ikke engang selv har kontroll over. Derfor er klemmer vanskelige. Jeg vet ikke helt hvor kroppen min slutter! Jeg mister meg selv inni klemmen din og vet ikke når jeg får tilbake kroppen min etter kinn mot kinn. Noen holder en klem lenge, andre kort.
I går holdt en dame meg i hånden. Det var fint, for jeg skulle klemme hardt når det gjorde vondt. Og det gjorde det når de satte bedøvelse. Jeg klemte og kjente hvor både henne og jeg var. Jeg tror henne hadde mer vondt av meg enn meg. Hun holdt et fast grep hele tiden. Hun må ha blitt sliten i hånda, men slapp ikke taket. Hun var der, for meg, med meg.
Kroppskontakt handler om velbehag og høflighet. Men som pasient i psykiatrien, kan det også handle om makt og avmakt. Når jeg ikke har kontroll over en situasjon og skader meg selv eller andre, blir jeg fasthold av to eller flere personer. I motsetning til i en klem, finner jeg meg seg selv tilbake da. Er det ikke rart at disse eksemplene på situasjoner med kroppskontakt blir helt ulike?
Jeg synes det er rart, men særlig tankevekkende. Det som skal være godt for meg som klemmen, blir ikke godt og det som er forbundet med noe vondt, som fastholding gjort av flere mennesker på en gang, kan føles helt riktig. Jeg lener kroppen min tilbake i stolen. Den har kuler i seg og virker beroligende når den sitter rundt meg.
aspergerinformator.com 
Jeg er livredd for å bli holdt fast. Jeg får panikk. Fullstendig panikkangst. Når jeg var innlagt var jeg livredd for å få anfall. Jeg kaster nesten opp bare på tanken om å bli holdt fast. Får noia. Jeg liker ikke klemmer eller nærkontakt med det samme kjønn. Blir helt feil, selv om det bare er en vanlig hilsen. Jeg har lært meg til å gjøre det så det ser naturlig ut (tror jeg) men alt inni meg stivner og føles uuuhg.. men jeg er glad i nærhet med folk jeg bryr meg om, og som jeg føler bryr seg om meg. Energien deres må være riktig, for at det skal føles bra. Jeg klarer ikke «slippe opp, og gi av meg selv» i en klem til hvem som helst.
LikerLikt av 1 person
Der er vi litt ulike. Jeg takler den vonde holdingen, til en viss grad. Jeg kan da sparke og slå og vise at dette ikke er greit. Det kan jeg ikke i en vennlig ment klem.
LikerLiker
Det er det jeg er så redd for, å miste kontrollen over meg selv så jeg begynner å sloss. Sparke, slå, bite, bruke gjenstander til forsvar osv.. jeg blir redd for å skade noen, fordi jeg mister kontrollen over meg selv om noen prøver ta etter meg når jeg er på vei inn i anfall. Jeg klarer å kontrollere meg til en viss grad om noen bare sitter og passer på, men gjør de tegn til å komme mot meg så bryter helvette løs.. blir jeg holdt fast da får jeg fullstendig klaustrofobi, panikk og får ikke puste.
LikerLiker