Å få en diagnose

Å få diagnosen 84.5 Asperger syndrom, som jeg fikk for drøyt et år siden, var oppklarende. AHA – var det derfor? En lyspære ble tent. Er det sånn det henger sammen? En brikke la seg i puslespillet av et liv. Lær deg tallene, 84.5. De er min trygghet i en verden av usikkerhet.
Hvorfor hadde jeg ikke skjønt at ungdommer måtte dusje oftere enn barn? Jo, det var ikke naturlig for meg. Jeg forholdt meg til sånn det alltid hadde vært. Det lå ikke for meg at noe skulle være annerledes som tenåring. Det som ikke sies, finnes ikke. En kropp med menstruasjon skulle gjerne dusjes hver dag, kanskje til og med to dager. Å dusje var for meg å tvinges. Jeg opplevde det traumatisk å stå i dusjen annenhver dag med en kropp som ikke var min. Mamma lurte på om jeg hadde tre pupper, så sjenert som jeg var. Visuell som jeg er, så det for meg.
Det var traumatisk å lese ungdomsblader der det stod hvordan man skulle bli kjent med egen kropp. Den var ikke min, den var i endring. Jeg kunne ikke være i endring! Jeg trengte å være konstant, uforanderlig, enda jeg lengtet etter å være en annen enn meg så trengte jeg dette konstante.
Hvorfor stod jeg utenfor på bussholdeplassen og tittet inn? Hvorfor stod jeg og så på at de andre klemte hverandre, uten å klemme selv? Nettopp fordi jeg var utenfor! Jeg ble ikke tatt inn i fellesskapet. Det var dette mystiske med meg som ingen visste hva var. Jeg gled bare ikke inn.
Med diagnosen: Alle rundt meg på sykehuset begynte å prøve å forstå i stedet for å bli oppgitte. Det var også veldig fint å oppleve at jeg ikke var alene, les: på internettet er det mange med min lidelse og mine styrker. Jeg var ikke bare ressurskrevende. Jeg hadde et usynlig handikap og det var godt. Jeg hadde mine svakheter og mine styrker. Begge deler i ytterkanten av det normale.
Samtidig som det var godt med diagnose, var det vondt å vite at dette skulle vare livet ut. Men som aspergere flest, det er også noe trygt i at det ikke blir forandring for meg.
Hvorfor hadde jeg aldri likt oppussing og hvorfor bevarte jeg rommet mitt rosa i så mange år? Jeg tålte ikke forandring. Det rosa rommet var tryggheten min. Jeg beholdt de rosa lampene og ba ikke om nye.
Samfunnet og jeg skal tilpasse oss hverandre. Det er noe helt annet enn å bare skulle ha meg til å vokse opp, for det kan jeg ikke. Men jeg kan holde ut at mennesker sier «Sov godt» uten å mene det som en kommando. I alle fall på en god dag.
Hvorfor hadde jeg aldri likt oppussing og hvorfor bevarte jeg rommet mitt rosa i så mange år? Jeg tålte ikke forandring. Det rosa rommet var tryggheten min. Jeg beholdt de rosa lampene og ba ikke om nye.
God ettermiddag, drister jeg meg til å skrive. Fordi det er vanlig å si, i din verden. Jeg vet det, selv om det gjør vondt for meg. Jeg strekker strikken, og har bestandig gjort det. Men nå vet jeg hvorfor det ikke føles godt. Å vite er det beste jeg kan få. Derfor er 84.5 presist og noe å holde seg fast til i det man kan kalle ustabile dager. For sånn er dagene mine, og det er greit. De som jobber med meg, godtar det. De godtar meg. Hei! Vi snakker et annet språk nå og kan begynne samtalene på nytt; unngå de store krisene og misforståelsene. Men det vil ta tid og kanskje vil vi aldri forstå hverandre fullt ut. 84.5. 
Advertisements

One thought on “Å få en diagnose

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s