Superrollemodell

Jeg fant denne tittelen i hodet mitt et sted. Jeg ville så gjerne bruke den. Se for deg hodet som et stålskap med skuffer i. Jeg drar ut en og en. Øverst sitter hodet, for kommoden, eller skapet, lever. Livet lever og jeg leverer et blogginnlegg.

Hodet mitt inneholder livserfaring. Jeg lærte da jeg var liten å legge fra meg hendelser jeg ikke likte i skuffer og lukke igjen. Det var både hendelser og personer og vi kan snakke om lik i skapet om vi tar en dør utenpå skuffeseksjonen.

Jeg fortsetter supert (er super) og smiler til alle utenfor og innenfor skapet. Jeg oppfører meg. Jeg er en rollemodell. Jeg kan stenge vonde ting inne i skuffer og skap og utenpå tilgi. (Les: Det er ikke sant. Jeg tilgir sjelden, for jeg er den som ikke kan glemme. Husker du meg?)

Men det er svake punkter ved superrollen min. Det spøker i hodet mitt og skjelver i magen. Hendelser og personer jeg en gang kjente, eller som kjente meg, lever i bakhodet mitt. De er spøkelser fra svunnen tid og de blir aldri borte. Jeg klarer ikke å holde skuffene urørte! Superrollemodellen forsvinner mellom fingrene dine. Den du trodde du kjente, er ikke der lenger. Jeg er sårbar og jeg er aggressiv.

I skuffene i skapet kan det være hemmeligheter noen har betrodd meg. Jeg skal holde på dem, det er forventet, men jeg kan ikke. Jeg kan ikke! Hører du? De vil ut av kroppen min. Det er to veier, som oppkast eller avføring. Dette er en av mine dårlige sider, gjemt i skuff, til den kommer ut foran eller bak. Kort fortalt: Jeg klarer ikke holde på hemmeligheter!

Jeg blir syk av hemmeligheter; svak, trangsynt og ond. Hemmelighetsholdingen, eller mangelen på den, gjør at jeg ikke klarer å bevare relasjoner. Det sier seg selv for hvem liker en som røper hemmeligheter og som man aldri kan betro seg trygt til? Det er ikke god grobunn for vennskap.

Men jeg tar på meg superdrakta, smiler og lukker en skuff i dag. Jeg tror jeg vrir om nøkkelen for å være sikker på at i dag, akkurat i dag, klarer jeg å være superrollemodell. Flere med asperger syndrom er redde for fremtiden, og da er det viktig å ta en dag av gangen. Det er en annen av svakhetene mine som gjør at jeg ikke er noen supermann. Vi skrives om dette en annen dag, sant? I dag, en lørdag sent i juni, flyr jeg og gjentar: En dag om gangen.

Repetisjon er også noe jeg verdsetter. Jeg trenger å vite at du er der. Du sier det gjerne to ganger når jeg spør for du vil ikke vondt, enda jeg ikke er til å stole på. Du er på jobb og da tåler du meg. Jeg nikker med den øverste skuffen, hodet, og flyr.