Søndag og nye sko

Jeg går på søndagstur på Internettet. I dag aner jeg ikke hvordan været er. Jeg har gardinene for. Orker ikke tenke på det, egentlig. Jeg vet det er sommer og at jeg ikke hører til. Jeg finner sko jeg har lyst til å kjøpe meg mens jeg vandrer nettet, side opp og side ned. Men sannheten er, jeg klarer bare å kjøpe gaver til andre med unntak av ting til interessen dukkene mine. Jeg sliter med å kjøpe noe som skal være til akkurat meg.

Jeg går på veggen på Facebook. Kjenner du meg igjen? Jeg ser meg i speilet og kjenner jeg forsvinne. Det er noe galt med kroppen for tiden. Den vil ikke gå, bare på nettet. Jeg fortsetter marsjen. Ett, to, ett, to, en støvel og en sko.

De nye skoene koster 358 kroner. Jeg burde klare å handle. Jeg er et voksent menneske. Men jeg har sittet siden fredag og ikke klart å kjøpe dem. De har min størrelse. Det er bare å bestille.

Om det bare var så enkelt! Jeg skriver ofte tiggerbrev. Ber noen hjelpe meg med sånne utgifter og avgjørelser. Det er enda en svakhet. Og jeg som røpet så mange svakheter i går! Tåler du å lese flere? Virkelig? Jeg tåler nesten ikke å skrive dem. Men en blogg skal være ærlig om den skal ha noe for seg. Den skal være like sann om dette som sannheten om førerkortet og gleden over et vennskap fredag.

Så, jeg er bare meg, ene og alene med feil og mangler, men jeg skriver ikke brev i dag. Jeg skal gå gjennom sommeren i gamle sko. Eller skal jeg ikke det? Skal jeg ha disse nye, gule, glade? Jeg har gul skrivemaskin. Jeg vil ha gule sko. Gul som betyr «Gjør deg klar, vær i beredskap.»

Jeg vet ikke om jeg skal ha nye sko. Uvisse er det verste jeg vet. Og jeg kan gjøre noe med det. Si ja eller nei, betale eller ikke betale. Men det er så mye enklere når noen betaler for meg. Da skjønner jeg at det var riktig med nye sko. Det handler ikke om pengene, egentlig.

Jeg har noen begrensinger i adferd. Handler det om dem? Jeg tror det. Jeg gjør helst det samme om og om igjen og går i de samme klærne en uke om gangen. Å kjøpe nye sko er et stort skritt. Kan du høre meg gå i trappa? Jeg må gå den sjøl. Det hjelper ikke at du sier jeg må lære meg å skifte klær, dusje hver dag og spise den samme maten som du. Det finnes et dikt om nettopp å gå trappa selv. Det er skrevet av Gudrun Lid Sæther. Jeg limer det inn. EDIT: Jeg ble gjort oppmerksom på at diktet er beskyttet av åndsverksloven, så jeg tok det bort.

Noen ganger, trenger jeg at noen hjelper meg med å gå. Som å få på meg sko når vi skal til legevakten, hvis ikke ville jeg kanskje gått uten sko, i sokkelesten. Jeg trenger at noen tar fram jakka mi. Jeg trenger at noen sier at det er kaldt eller varmt, selv om jeg fryser. Jeg vil vite hva virkeligheten sier. Hører du meg? Ser du meg famle? Hjelp meg med å forstå hvor jeg er, hvorfor og hvor jeg skal, etterpå. Vær veiskiltet mitt så jeg ikke går meg vill på søndagstur. Jeg må vite hva uka bringer. Den begynner i morgen og jeg aner konturene – heldigvis. Noen (Les: trafikkskiltet fredag) har pekt dem ut.

P.S. Jeg peker nese. Jeg blir aldri som de andre voksne.