Måker – jeg elsker måker

Odd Børretzen sang om at han hater måker. De skriker «skal ha, skal ha». Derfor elsker jeg måker. De skriker om det de trenger, som mat og fellesskap. I størrelse varierer måkene mellom 100 g (dvergmåse) og 1,8 kg kroppsmasse (svartbak). De lever alene og i flokk. Når de spiser, samles de.

Jeg tror vi kan lære mye av måkene. Jeg så dem på onsdag, fly rundt fiskerne på kaia. De roper så vennene deres hører hvor de er og hvorfor de er der (les: for å spise). De sirkler rundt så alle venner (les: måker), uten unntak, kan finne alle de samme godene.

Vi mennesker er ofte ikke så flinke til det. Vi inkluderer ikke alle. I størrelse, varierer vi mennesker i vekt og fasong. Ikke alle godtar det! Noen vil ikke selge klær til overvektige. Noen stenger muslimer ute, andre homoseksuelle.

Vi med asperger syndrom er ofte alene og utenfor fellesskapet. Det er ikke av vond vilje vi ikke deltar i sosiale ting, men vi finner ikke vår plass der eller meningen med å ta plassen vår. Vi blir ofte ikke inkludert i samfunnet, til og med ikke de av oss som så inderlig vil være med! Vi blir ofte ikke invitert på fest og ingen roper til oss: Her er det goder, for mennesker gjør ikke det. Ikke til alle. Vi skriker til de vi vil.

Er jeg ikke invitert, kommer jeg ikke. Vi med Asperger syndrom trenger invitasjonen i klartekst. Det holder ikke at det er åpent hus, det må være for akkurat meg. Jeg trenger å vite at jeg er beregnet i det planlagte selskapet. Jeg kommer ikke bare fordi jeg har lyst. Du må ville det i tillegg, og du må rope at du vil ha med med eller skrive det på et ark eller kort.

I bursdagen min, da jeg fylte 14, kom det tre stykker. Mange var invitert med innbydelse, men de dukket ikke opp. Andre tar tydeligvis ikke en invitasjon så høytidelig. For meg er det slik at om jeg ikke skal komme, melder jeg avbud. I god tid. Den ene inviterte, la oss kalle henne Hanne, hadde til og med røpet hvor gaven min var kjøpt. Den gaven, en plakat med Leonardo DiCaprio, kom aldri til meg. Jeg hørte ikke til i gjengen, enda jeg hadde lært meg å like de samme kjendisene som de andre. Hanne kom ikke og Leonardo hang på veggen litt senere. Broren min hadde nemlig kjøpt plakat til meg. Hjemme telte jeg med.

Nå er jeg mer fascinert av Leonardo DaVinci og har nesten glemt DiCaprio selv om jeg ikke har glemt «Hanne». DaVinci hadde trolig Asperger syndrom. Jeg bryr meg ikke lenger om at jeg ikke blir invitert av de andre måkene, som skriker om det de trenger, men jeg kunne ønske mennesker generelt inkluderte hverandre og gav hverandre oppmerksomhet. Vi finnes, selv om vi er alene og noen ganger har det best alene. Si hei!

P.S. Det hender vi er alene sammen med andre også. Ta oss med i samtalen. Det gjør så vondt å stå utenfor og titte inn. Derfor er legesamtalene gull verdt for meg. Da blir jeg snakket MED og lyttet til. Jeg savner den i dag.

Advertisements

One thought on “Måker – jeg elsker måker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s