Til den det måtte angå: Når jeg synger

Det regner tanker.

En er en, og to er to – vi hopper i vann, vi triller i sand. Sikk, sakk,vi drypper på tak,tikk, takk, det regner i dag.

Og tankene snør. Det blir uklare tv-bilder om du i det hele tatt er i stand til å se på tv. Jeg snakker anoreksi. Til den det måtte angå at jeg ikke kommer hjem til middag.

Elsk din niste som deg selv.

Det flyter matoppskrifter. Jeg er tilhenger av dem. De er så lette å small-talke- om. De og tilbudsprisene. Da kommer jeg på nett med mennesker jeg egentlig ikke er på nett med, fordi jeg går inn i deres verden. Jeg skal ikke ha noe av maten. Til den det måtte angå, jeg har ingenting i handlekurven min.

Man kan ikke fôre de sultne med statistikk.

Til den det måtte angå, jeg er sulten uten å trenge mat. I motsetning til i uttrykket, kan man fóre meg med nettopp statistikk, tall og fakta faen. Da smiler jeg. Likevel angår det sykehuset at jeg ikke er sulten. Det hvite hus krever at jeg spiser.

Appetitt er sultens luksusgave.

Noen ganger, har jeg lyst på ting jeg spiste som frisk. Ikke fordi jeg vil ha maten, men fordi jeg kan huske situasjoner der jeg spiste med apetitt, og de rundt meg satte pris på at jeg deltok.

Noen ganger er andres kommentarer veldig vanskelige. Som hvis jeg forteller at jeg har gått opp så og så mange hundre gram i vekt, og de responderer med WOW det var mye. Intellektet mitt vet at det egentlig ikke er mye, men når andre, friske, sier det er mye, blir jeg vettskremt. Kanskje de virkelig ikke skjønner? Det kan de jo ikke gjøre. Da hadde de aldri sagt det.

Kjærligheten dør aldri av sult, men av og til av overmetthet.

Relasjoner går i stykker når du trenger at jeg er i din verden, og spesielt om du viser meg at det jeg er er mye.

To av ti jenter med anoreksi har Asperger syndrom i bunnen. Jeg er en av dem. Og nå for tiden har jeg det vanskelig. Jeg har bmi undervektig som bare det, men det holder ikke. Jeg trenger flere nedgangstall. Jeg trenger å gå under. Jeg trenger å vite at kroppen slutter akkurat der på grammet. Og jeg trenger å dø. Anoreksi er det høyeste jeg kan rope på døden mens jeg er i sykehusets hender.

Mett av mat, mett av dage.

Når jeg synger om vekten min, vær så snill å trygg meg på at den er lav så lenge det er sannheten. Ikke rop hurra og si «WOW» om jeg går litt opp. Det tåler jeg ikke og ber om å slutte å spise noe. Eller, jeg ber ikke. Jeg krever. Sånn gikk det denne uken. Jeg fikk justert ned kostlista. Svelg Wow, neste gang. Kan du? Du skremmer meg sånn. Jeg slutter å puste og å spise når jeg hører deg si «wow». Dette er ikke noe liv. Ønsker du å drepe meg, egentlig? Sånne tanker får jeg.