Kropp og kontakt, kort og kontant

Jeg kvitrer og snakker og skriver og nynner. Inni meg. Alt med lyd, er inni meg. Og jeg blir så utrolig sliten. Jeg har ikke krefter å stå imot med. Jeg har ikke meg. Jeg har ikke meg selv. Vet du hvordan det er, og ikke være seg selv inni sin egen kropp, men flyte rundt omkring den?

Det har med Asperger syndrom å gjøre, denne følelsen av å ikke vite hvor ens egen kropp er. Men jeg er ikke uten kropp, likevel. Jeg kjenner det når du berører huden min og det er fryktelig ubehagelig! Det er som om du krysser alle grensene mine. Det hjelper altså ikke å stryke meg over kinnet, enda du prøver å trøste meg.

Gi meg, om jeg kan få be, konkrete linjer, så jeg ikke faller mellom to stoler. Bruk korte setninger, jeg har ikke energi til å følge med på lange scenarioer. Derfor er det krevende for meg å se en hel film. Jeg ser kanskje en halv, og så legger jeg den bort. Det bryr meg ikke hvordan den slutter. Det er ikke virkelighet. Medisiner meg med sannheten.

Ta heller hardt i meg enn både å stryke, berøre eller være nær på en god måte. Jeg opplever det ikke som godt uansett. Jeg er bare én og trenger å få det bekreftet. Jeg vet det faktisk ikke av meg selv. Tenk om jeg plutselig har blitt dobbelt! Det er slike ting jeg frykter, selv om jeg ikke frykter det med intellektet mitt. Vi med Asperger syndrom er ikke mindre intelligente enn andre mennesker. Ta rundt hele meg på en gang. Ikke stryk med på venstre kinn eller trekk meg i den ene hånda, da blir den andre halvdelen så i villrede.

Vær kontant, ikke brå, men kontant så jeg vet hvor jeg har deg. Vær tydelig. Si hva du gjør, som de gjør med meg på traumemottaket når jeg har skadet meg selv alvorlig. Der kan jeg puste. Er det rart, at midt i et kaos av leger og anestesisykepleiere som enda ikke vet hvor stor skaden er, kjenner jeg meg mer komfortabel enn når du er god med meg?

Jeg ligger i sykehussenga og synger i ct-maskina. Sånn vet jeg at jeg finnes, for meg. Kanskje er til og med klærne mine klippet opp og alt jeg har er ei nettingtruse og sykehusskjorte. Men jeg finnes når jeg hører stemmen min synge Alle fugler.

Til vanlig, er jeg ikke på traumemottaket. Derfor er kontakten med deg så viktig. Vær kontant, ikke brå. Jeg synger inni meg og ber på mine knær (les: baken. Jeg sitter normalt).

Reklamer

11 kommentarer om “Kropp og kontakt, kort og kontant

  1. Som jeg har gjort så mange ganger sender jeg klemmer over fjellet til deg.
    For meg har det vært godt å gi deg en klem når jeg har møtt deg. Håper det ikke har vært for ille for deg. Ha en så god fortsettelse på dagen som mulig. her har vi en liten jente fra Drammen på besøk.

    Likt av 1 person

  2. Jeg ble virkelig overrasket da jeg leste dette her. Forklarer hvorfor jeg alltid har slitt så mye med å vite hvor jeg er at jeg river ned ting hele tiden. Moren min pleier å vitse om at jeg har rompa bak. Jeg vet det, hvor skulle den ellers være? Betyr ikke at jeg vet eksakt hvor stor plass jeg trenger for å komme forbi stabler av ting,

    Likt av 1 person

  3. Jeg føler heller ikke hele kroppen min.. som om bevisstheten flytter seg rundt i kroppen. Noen ganger er jeg bevisst bare føttene mine. Andre ganger er bevisstheten i armene. Eller magen. Eller den et kun bevisst i korsryggen. Noen ganger er bevisstheten om ryggraden. Og da er det som resten av kroppen blir nummennummen og stivner.. Når bevisstheten er i hodet, blir jeg forferdelig sliten. Det å være bevisst og føle hele tiden hvordan hjernen jobber. Det er utmattende. Jeg flyter rundt i meg selv. Klarer ikke fylle hele kroppen på en gang. Inni meg er jeg bitteliten.

    Likt av 1 person

  4. Dessuten har jeg problemer med hvor jeg skal være bevisst hen i ulike situasjoner. Som å gå. Skal jeg være bevisst på føttene mine når jeg går? På hoftene? Eller ryggraden? Hva er riktig? Jeg bytter mellom, og prøver å finne ut hva som er riktig. Men jeg vet ikke. Når jeg ligger på ryggen, hvor skal jeg være bevisst for at kroppen skal slappe av? På pusten? På ryggraden? Magen? Jeg kjenner ikke tyngden av min egen kropp mot madrassen. ForDi jeg flakser inni meg. Jeg flyter. Som om det ikke finnes noe tyngdekraft inni meg. Og sånn er det i alle mulige settinger..

    Likt av 1 person

    • Mange sier man skal puste med magen når man blir redd, men da blir jeg enda reddere. Hva har angsten i magen min å gjøre? Hvorfor skal jeg flytte den ned dit?

      Liker

      • Å puste med magen betyr bare at du skal trekke luften dypt ned i lungene og ikke puste lett øverst i dem. Om du puster bare i øverste del av lungene så blir du bare svimmel og enda reddere. Å få nok oksygen kan dempe angst, for lite oksygen øker den.

        Liker

  5. Har ikke Asperger, men tror jeg forstår litt. For eksempel når det er vinter og glatt ute. Da er jeg bevisst føttene mine og kjenner jeg glir litt der det er is under snøen. Ekkel følelse.

    Likt av 1 person

  6. Jeg har ikke aspergers men lærer gjerne. Var så heldig å var i teateret i London forrige uke og så The curious incident of the dog in the night-time. Har du sett/lest den? I stykket reagerer Christopher veldig på kroppskontakt, og jeg fikk tårer i øynene flere ganger, spesielt når de var glade og ville klemme ham. Teateret var fullt av ungdommer som satt helt stille, og min 13 åring likte det veldig godt. 🙂

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s