Mange med Asperger, sliter med å finne sin plass i samfunnet. Mange plages konstant av angst, stress, depresjon og uro. Livet er for uforutsigbart og vi trenger i stor grad forutsigbarhet og rutiner. Derfor er noen sucidiale, for livet har ikke det å tilby. Døden er absolutt.
Silje Benediktes stiftelse har vist meg at livet er verdifullt for de som sitter igjen. Å lese hvordan de etterlatte har det, får meg til å ville leve. Fordi jeg også har noen som ville blitt etterlatt. Espen, far til Silje, viser meg og andre tomhet og smerte fordi Silje er borte. Han fikk dessverre ikke mulighet, pga. taushetsplikten, til å være der og redde Silje. Det smerter meg å skrive det, for jeg vet han ville gjort alt som stod i hans makt. Silje ble bare 20 år.
Legevakthåndboken gir en grundig beskrivelse av fenomenet suicidalitet. Mens det enda er liv, er det viktigste å lytte til den som er rammet, fjerne de mest tilgjengelige redskapene, som piller og skytevåpen, og å sørge for at personen alltid har noen å kontakte – døgnkontinuerlig. Og er ikke personen i stand til å kontakte noen, må noen være der hele tiden.
Jeg vil skrive litt om hvordan jeg opplever å være kronisk suicidal. Det begynner hver dag jeg våkner. Kanskje har jeg allerede drømt at jeg dør og våkner forvirret over å være i live. Videre har jeg ingen pauser. Jeg blir jaget av tanker om å skade meg og om å ikke kunne, skulle, ville leve gjennom hele døgnet.
Jeg spøker ikke når jeg skriver at for å ivareta meg på permisjon, da det enda var mulig å ta meg ut (det er det ikke lenger), har tyverialarmen stått på om natten i tilfelle jeg flytter meg fra den trygge senga. Da vil hele huset (inkludert et vaktselskap) høre det. Dette for å redde meg. Spøk er ikke naturlig for meg med fremmede, men jeg kan se det humoristiske i at jeg plutselig er en tyv om jeg prøver å ta livet mitt.
Hvor kommer de suicidale tankene fra, de som var der fra før jeg ble 14? Jeg tror det kommer av at jeg ikke fant og ikke finner min plass i samfunnet. Det var til og med flere med samme navn som meg. Det var forvirrende, og jeg var ikke den Helene-en de fleste ville være sammen med. Jeg hadde bare likt navn som dem. Det var tre Helene-er i korpset, alle født i 1984. De to andre var populære og fine og gled rett inn i ethvert miljø. Hvorfor fikk ikke jeg det til?
I går kveld opplevde jeg å ikke passe inn til kveldsmat. Jeg spiser mat jeg er tvunget til å spise. Hjelpepleieren hadde med seg en deilig, stor kopp i papp til seg selv, fylt med kakao. Det luktet i hele rommet og jeg som ikke tør drikke kakao følte meg feil. Jeg klarte ikke at han drakk den. Det skrek inni meg. Resultatet ble at en annen sykepleier tok ut kakaoen som fikk bena mine til å sparke mot koppen. Etter jeg hadde fått i meg maten kvart over åtte, la jeg meg for natta. Jeg hørte ikke til her.
Uten min plass, hvor skal jeg være? Svaret er like enkelt som det er vanskelig. På sykehus. Bare der, til tross for uønskede kakaokopper, klarer de å ivareta min suicidale atferd. De har som jobb å holde meg i livet. Om det er verdt det? De mener det. Derfor finnes jeg.
aspergerinformator.com 
Det er vanskelig å forstå denne dragningen mot døden. Jeg forstår at døden er absolutt, men utover det ramler jeg av lasset. Jeg forsøker å trekke paralleller til passiv og aktiv dødshjelp, men blir liksom en helt annen sak.
Og så er det som du sier, – de som blir igjen etter at noen har tatt sitt eget liv, de får ofte store problemer når de skal leve videre. På en måte er det som om smerten den suicidale rømmer fra, den forsvinner ikke, – den forflytter seg bare.
Men hva vet jeg? Fint lite om disse STORE spørsmålene. Bra at du skriver om dem!
LikerLikt av 1 person
Passiv og aktiv dødshjelp er en måte å se på det som. Men det er jo fordi vi har det vanskelig at vi vil dø, ikke fordi vi ikke liker livet. Vi finner bare ikke plassen vår i det.
LikerLiker
Jeg tenker på suicidalitet som en hver annen sykdom med dødelig utfall. Vi skal alle dø. Måten skiller seg. Jeg ønsker hver eneste dag å dø og må jobbe masse med meg selv + ta piller for at det ikke skal skje. Det gir ikke mening at en kronisk smertepasient som er 50 år skal leve. Det er bare tull og går mot alt som heter logisk tenking. Det skiller aspergere seg veldig ut fra asperger-atypiske. Om vi ikke er fanget i en religion ser de fleste av oss akkurat hva vi har å by livet og hva livet har å by oss.
Jeg mener det burde være en menneskerett å kunne dø av eget valg på samme måte som det er en rett å avslå videre behandling av andre sykdommer.
LikerLiker
jeg er på mange måter enig med deg, og har hatt rettsak nettopp om retten min til å få dø. To stykker til og med, og en hau av saker i kontrollkommisjonen. Jeg har tapt. Samfunnet har valgt at jeg skal leve. Noen er glad i meg, også, selv om jeg har det vondt og ikke ønsker dette selv.
LikerLikt av 1 person
Ja, jeg vet dette er virkeligheten i Norge. Jeg er sterkt imot det, men må også forholde meg til den. Jeg vet også at det er mange som er glad i meg og vil at jeg skal leve og ville blitt veldig lei seg om jeg døde. Men jeg opplever det som et overgrep fra samfunnet generelt. Jeg har livstestamente og håper det blir respektert.
LikerLikt av 1 person
Dumt at alle må leve. Riktig nok så finnes det folk som har fått retten til å avslutte sitt liv, men det er sikkert fordi de har fysiske smerter og ikke psykiske. Der har vi forskjellen.
LikerLikt av 1 person
Ja, det er forskjellen. Men jeg har fine stunder og, jeg mener ikke å svartmale. Jeg ser bare ingen ende på det utenom denne enden, og ville valgt den asap.
LikerLiker
Dette er virkelig tøff lesing. Takk for at du deler!
LikerLikt av 1 person