Flukten fra virkeligheten

Jeg er god på å skrive, og skrev lange skolestiler. Jeg gjorde det bra og lærerne merket ingenting galt med meg. Det er ikke noe galt sier jeg, til deres forsvar. Jeg er annerledes – ikke gal. Annerledesheten min, det at samfunnet ikke håndterer den, har gjort meg syk. Kanskje. Det blir bare spekulasjoner. Vi kan ikke leve livet om igjen. Vi vet ikke om ting hadde vært annerledes om vi hadde oppdaget min Asperger da jeg var 3 år. Det er lov å drømme, men jeg forholder meg til realiteten. Den er: Jeg har både Asperger syndrom og tilleggsdiagnoser og trenger døgnkontinuerlig oppfølging. 24/7. La meg være i fred. Har dere ikke gjort nok?

Mamma og pappa var bekymret over at jeg ikke slukte bøker, slik broren min – som ikke har Asperger – gjorde. Jeg likte ikke å lese Donald Duck som han heller. Jeg likte bare gaven som fulgte med bladet. Gaven var ekte og til å ta og føle på. Mamma og pappa trodde det var synet mitt, det at jeg var sjeløyd, som gjorde at jeg ikke leste. De skyldte alt på det og tok det opp med ortoptisten. Jeg og pappa hatet timene hos henne forresten. Vi hadde det med å glemme dem. Jeg så jo nok! Jeg så til og med dobbelt opp, for det er det som skjer når man sjeler. Man ser ting dobbelt, spesielt når man er sliten. Det er ikke bare bokstaver som dobler seg. Jeg er ikke psykotisk, men du har av og til to hoder! Dette var morsomt å skrive, så nå ler jeg og de rundt meg vet ikke hva jeg ler av. Jeg lager virkelighet.

Jeg måtte lage verden mens jeg vokste opp. Bare da kjente jeg meg trygg. «Leken» begynte jeg tidlig. Jeg hadde ikke så mange å leke med og lekte mye for meg selv. Jeg vet ikke om jeg savnet noen å leke med, eller om jeg bare fant meg til rette med meg selv og fort gikk lei av andre barns regler i lekene. Jeg hadde en fantasiverden der jeg var et annet menneske. Der var jeg Maiken, en person som plutselig kom til meg. Kanskje var jeg åtte år, kanskje var jeg ti. Jeg aner ikke hvor navnet kommer fra. Maiken var meg når jeg ikke klarte å være meg. I hagen på hytta, danset jeg som henne med en rockering. Jeg vant konkurranser og fikk Gameboy-spill i premier. Men ikke på ordentlig, bare i fantasien. Jeg eide aldri en Gameboy.

Jeg mestret livet da jeg var Maiken. Jeg hadde kjærester og var kjempepopulær på ungdomsklubben og jeg kunne danse. Jeg kunne til og med bli frisk fra anoreksi, som Maiken fikk. Etterpå, har jeg blitt litt av Maiken, men bare de syke sidene, som at jeg fikk anoreksien. Jeg har ikke lært meg å gå ut av den. Jeg har aldri lært meg å danse heller. Jeg korrigerer ikke armer og ben så godt og rytme og musikk blir rotete for kroppen min. Jeg liker tekst og kan skrive om kjærlighet, men jeg kan ikke elske som i et parforhold, slik Maiken kunne. Jeg er ikke Maiken. Jeg bare prøver, feiler og prøver.

Til tross for alle mine feil, jeg danser i livet likevel, gjennom dukkene mine. Dans med meg, dukka mi. De stiller opp som modeller for min fotografering og jeg mestrer. Jeg er fotograf på si. Hver dag er en kamp om å ikke hate meg, og jeg lykkes noen ganger. Som i dag, når jeg skriver dette, kjenner jeg på en stolthet over hvor langt jeg har kommet. Jeg har blitt 31 år i en verden som ikke forstår meg. Klapp!