Det er vanskelig når nattpersonalet jobber om dagen. Det er litt enklere at dagvaktene av og til tar en natt. Men alle disse omstillingene! Andre tilpasser seg, det gjør ikke jeg. Jeg sliter med å henge med på lasset. Jeg vil helst falle av, bli forlatt og slippe å forholde meg til disse menneskene som kommer om natta midt på dagen.
Det er en annen type ro på avdelingen om natten. Jeg har den samme distansen og nærheten til nattevaktene hver natt. De sitter i samme stol mens jeg ligger i sengen. Om dagen, er det to stoler som brukes. Én mens de bare er «sammen med meg» og én mens jeg spiser for å ha mer kontroll på armene mine.
Menneskene som jobber til alle døgnets tider, forvirrer meg. De gjør det ikke med vilje, forvirrer meg altså, og kanskje vet de ikke engang at de gjør det. De gjør det veldig vanskelig å være meg! Jeg er en annen når jeg ligger trygt i sengen min enn når jeg sitter oppreist på dagen og skal forholde meg til måltider, samtaler og vaktskifter.
Mange med Asperger syndrom har behov for rutiner. At nattpersonal blir dagpersonal, blir et stort rutinebrudd for meg. For andre er det bagateller. De bryr seg ikke. De bryr seg om ting jeg er likegyldig til, for eksempel at skal kose seg med en øl eller ha en hagefest midt på sommeren. Sånn er ikke min verden. Jeg trenger heller ingen kul bil, masse venner og et hus jeg trives i. Jeg trenger bare dukkene mine, fotoapparatet og macen – så jeg kan blogge til deg.
Nå er det noen timer til, og så er det natt igjen. Det kommer nattevakter. De setter seg i den samme stolen. Det blir trygt. Jeg skal sove, ingenting annet. Bare snakke litt først. Det er ikke så vanskelig å «small-talke» med nattevaktene heller, for jeg bare spør rett ut: «Hva har du gjort i dag?» og så får jeg et svar.
aspergerinformator.com 