Plutselige tilbakeblikk

Jeg har ofte plutselige tilbakeblikk. Jeg husker ting som skjedde for lenge siden, som om de nettopp har skjedd. Det kan være at noen sa jeg kom til å bli tykk om jeg spiste potetgull. Jeg var 11-12 år og syltynn. Jeg satt på gulvet og hadde posen i en Rimi-pose. Rimi er forresten på vei ut av markedet. Tilbakeblikket gjør at jeg frykter potetstrips, det var det det var. En gul pose. Jeg kan bli redd for gule poser, fordi de vekker minner, og også lyden av godteripapir, den knitringen som ikke var tillat på hverdager.

Jeg kan huske fotballkampene med landslaget, som av og til spilte på onsdager. Er det kamp i dag? Da ordnet pappa brus og potetgull og jeg var veldig glad og fornøyd. Jeg smiler nå. Potetgullet lå i glasskål, stor bolle. Jeg var på pappas lag da. Og det var helt greit med potetgull på hverdag når det var landskamp. Det var pappa og meg. Resten har jeg hvisket ut. Jeg vet ikke engang om vi vant. Nam.

Jeg kan plutselig huske en sa jeg ikke var bestevenn og åpenbart ikke brydde seg. Da bryr ikke jeg meg heller. Jeg vil ikke ta vare på meg, når ikke du vil være vennen min. Hukommelsen min er en gave og et onde. Vi var 6 og 7 år to gjemte seg på parkeringsplassen. Den ene heter noe på K, den andre heter noe på L. L betyr liv men jeg vil dø.

Jeg kan plutselig frykte døden, fordi jeg blir 15 år og en voksenperson har «rømt» hjemmefra da noen kommer på besøk og hun ikke hadde vasket huset. Men det trengte ikke være nyvasket! Det ble det likevel, før hun dro. Jeg blir redd hun ikke kommer tilbake, 16 år etterpå. Hun er hjemme.

Jeg kan plutselig begynne å le, fordi jeg skjønner at du aldri blir som meg. Jeg ser for meg deg på badestranda eller et annet offentlig sted, med magen på vift. Du er en fremmed som leser bloggen min. Eller så ser jeg for meg at du spiser brenneslesuppe for det leste jeg på facebook på en random profil og det er fryktelig morsomt fordi du tror man blir sunn da mens du egentlig er den samme personen som bare spiser dette i tillegg. Eller at du følger 5:2 dietten for å bli vakker. Man kan bare være seg selv! Skjønner du ikke at du er vakker da? Også kan man være Maiken da, jeg kunne være fantasipersonen min når det ble vanskelig å være seg selv.

Jeg spiser ikke noe for å være sunnere enn jeg er. Jeg spiser i det hele tatt lite, siden jeg har tilleggsproblematikken anoreksi. Jeg kan huske en jente plukke opp garnnøstet til meg da jeg hadde sondeforing. «Takk», sier jeg. «Skulle bare mangle» sier hun. Det er åtte år siden. Men jeg spiser ikke ingenting eller lite eller kostliste for å være en annen. Bare for å overleve livet jeg er tvunget til å leve og slippe ny runde sonde nå midt i sommerferien. Det ville være et nederlag for familie og behandlere. Det er ramadan nå, og mange faster. Jeg er ikke muslim, og kan ikke bli det for en måneds skyld. Men Gud, det er fristende.

Jeg ler for jeg skulle si asparges og sa Asperger. Det var overhodet ikke meningen! Latter triller.

Du blokkerte meg på Facebook for noen år siden. Hvordan kan jeg stole på at vennene mine der, forblir venner?

Jeg kan tro jeg er morder, fordi jeg mistet hunden vår i gulvet da den var valp. Jeg var 6 år og mistet den på trappa. Det ble en redd hund som bet. Den ble omplassert. Var det min feil? Helt sikkert. Kanskje ble den avlivet, hvis den ikke passet inn i det nye hjemme heller. Vi sjekket det aldri ut. Jeg var for liten til å ringe fremmede, og de voksne turte ikke. Hvorfor er voksne mennesker så redde for sannheten? Nå er jeg 31 og uredd for den, men jeg kjenner meg alene om det sammen med andre. Andre skjønner ikke ærlighet for enhver pris. De liker fraser og jeg sliter big time. Noen ganger er det best å være alene. 

Advertisements

7 thoughts on “Plutselige tilbakeblikk

  1. Det er en ting jeg lurer på. Og det er om mennesker med Aspergers kan være religiøse og ha tro på bønn og for eksempel guder? Religion med guder og sånt er mer svevende enn faste fakta som er viktig for Aspergere. Jeg er nysgjerrig.

    Lik

    • Har AS og er kristen. Er litt konservativ og gammeldags på noen områder. Det føles trygt. Føler jeg er sjelden. Kristen Asperger. Blei kristen lenge før jeg fikk diagnosen…

      Likt av 1 person

      • Jeg er ikke kristen, men det er fordi jeg ikke er oppvokst i et kristent hjem. Jeg vil også ha alt på gamlemåten, sånn de alltid har vært. Jeg liker ikke at folk pusser opp og er også veldig opptatt av at folk tilpasser seg norsk kultur om de kommer hit. Jeg liker at de holder på sin kultur i tillegg, men de må nærme seg oss slik at vi kan forstå hverandre.

        Lik

    • Jeg er enig med tysonsfriends, at om man tror veldig sterkt, så er religion fakta. Men for oss andre, er det litt svevende og lite konkret, og ikke noe vi støtter oss til.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s