De siste dagene, har det florert med gledesutbrudd på Facebook og i ande sosiale medier. Det har vært «Jeg kom inn», det har vært «Jeg er stolt mor til en student» og en rekke andre utsagn. Det er fint at man kan glede seg sammen takket være sosiale medier. Jeg vil likevel skrive noen linjer på internettet til de som må vente et år. Fordi, vi med Asperger syndrom bryr oss om andre mennesker. Vi har følelser og vi ser detaljer. Vi ser der andre lukker øynene, nettopp fordi vi ikke tåler og håndterer fraser! Vi går i dypet. Hva mente de egentlig? Er de ikke stolte mødre lengre om jeg ikke er student?
Og sånn ruller ballen. Jeg sparker til den og treffer mellom stengene. Ballen blir reddet og kastet tilbake på banen. Kampen fortsetter. Dette er livets kamp og jeg kjenner noen som kjemper. De skriver jeg for i dag. Det er så lett å glemme de som faktisk ikke var klare til studiene i høsten som kommer, enten fordi de strøk i et fag på videregående, var rammet av sykdom eller hadde for lavt karaktersnitt til studiene de ønsket å ta.
Noen velger å bruke året på å stå i fagene de manglet/strøk i eller å forbedre karaktersnittet. Andre kjemper kampen for å i det hele tatt å overleve et år til. Uansett, så deler de ikke gledesutbruddene, men sitter og ser på dem. Jeg vil gjerne glede meg på andres vegne, men det er en vanskelig balansegang for meg fordi jeg også ser de som ikke får drømmen om herlig studietid i år – heller. Og jeg vet også at noen vil møte en hard studietid. Det er ikke en dans på roser, for alle. Jeg er en av de som stakk meg på tornene som «vellykket» student og ble innlagt år 2004.
Stykkevis og delt skriver jeg: Godt semester. Jeg skal blogge i mitt. Fordi, det er alt jeg kan akkurat nå. Og kanskje for alltid. Jeg tviler litt på at jeg kaster meg ut i studielivet igjen. Eller livet, for øvrig. Jeg kjenner meg ikke spesielt optimistisk i dag. Jeg beklager, svelger og beklager.
aspergerinformator.com 
Vi må se optimmistisk på tilværelsen.
Hilsen Jesper
LikerLikt av 1 person
Ja visst. Jeg har det ganske fint når jeg driver med spesialinteressene mine, og det liker jeg. Og jeg har en familie som er glad i meg og et hjelpeapparat som holder meg i live. Men jeg skrev dette innlegget mye fordi jeg vet mange er skuffet nå, og de har sine grunner.
LikerLiker
Her er det for meg ikke noe enten-eller. Jeg vil glede meg sammen de som er glade og stolte. Det betyr ikke at jeg nedvurderer eller forminsker de som ikke nådde målet denne gangen. da gir man en klapp på skulderen og sier «Stå på, ikke gi deg! Bedre lykke neste gang!»
LikerLikt av 1 person
Nei, visst er det ikke enten eller, men gratulasjonene er det mange av så jeg ønsket å skrive litt til de som vi ønsker bedre lykke neste gang. Skjønner? 🙂
LikerLiker
Kjære Helene!
Takk for at du deler dine ord..
Du skriver så ekte og troverdig..
Jeg har også så «medfølelse» og forståelse for fortvilelsen som kommer,
da håpefulle elever «venter på fremtiden»,
men så kommer svaret der drømmen og virkeligheten blir knust,
mtp skolevalg og fremtid..
– Ser fortvilelsen kommer fra hjertet og sjelen..
Takk for at du forteller så nakent om realiteten!
Takk for at du legger vekt på kontrastene.
Takk for at du deler «ditt semester»
Du er unik, Helene!
Ingen kan erstatte deg!
Klem, Kjerstin
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for enda en meningsfull tilbakemelding. Det betyr mer enn du aner og hjelper meg til å holde bloggen oppe – fordi jeg tror det er verdt det når noen leser og får utbytte. Om jeg kan hjelpe én, er det verdt det. Så her er jeg. Hei!
LikerLiker
I dag føler jeg at du snakker direkte til meg, Helene. Jeg falt av lasset for 10 år siden, og har de siste årene plukket opp igjen bitene; fagene fra videregående. Og nå er det visst min tur, selv om veien har vært lang, og jeg noen gang undrer meg om det har vært min vei i det hele tatt. Jeg har fått studieplass, men selv om det har vært vanskelig å stå utenfor og se inn, så er det enda vanskeligere å ta steget ut, og svare «ja». For tenk om jeg fortsatt ikke er klar? Det er forferdelig skumelt, og det er jeg nok ikke alene om å tenke.
Takk som alltid for at du setter så fint ord på ting andre kanskje ikke tenker over!
LikerLikt av 1 person
Jeg tok opp igjen skolegangen når jeg var 37, avsluttet når jeg var 41. Kjempeskummelt og spennende på samme tid, og så var det jo så mye enklere enn jeg hadde fryktet fordi jeg faktisk hadde ervervet meg masse livskunnskap på veien som hjalp meg masse. Det er aldri for sent 🙂 og du er kanskje klarere enn du tror når du først kommer i gang og legger ned forsvarsverkene dine 🙂
LikerLiker
Ja, masse lykke til til Carola! Takk for at du deler din erfaring Sessa.
LikerLiker
Masse lykke til Carola! Jeg heier på deg! Gratulerer med studieplass. Du har plukket sammen bitene. Si ja, og prøv så godt du kan. Ingen kan kreve mer enn det.
LikerLiker