Hukommelse og glemsel – det sårbare, lille livet

Jeg blir veldig redd og urolig hvis det er noe jeg ikke finner, selv om det ikke er en viktig ting jeg har rotet bort. Jeg må vite hvor alt er til enhver tid. Jeg har god hukommelse, husker ting andre har glemt for mange år siden, men det koster. Jeg har ikke overskudd til livet selv, bare til å memorere.

Jeg husker tilbud langt tilbake i tid, som at det var 15 kroner for seks kvikklunsj på Rema påsken 2014 (i dag kan du forresten få seks for tjue på Europris) og at sykepleieren i 2007 sølte Biola over hele seg fordi korken ikke var satt på da hun ristet kartongen, men å forstå det mellommenneskelige blir tilsidesatt. Jeg får ikke med meg helheten fordi oppmerksomheten går til detaljene.

Jeg blir hele tiden belastet for sanseinntrykk og kan ikke sortere dem. Jeg elsker å sortere og å se at alt er som det skal være! Jeg vil ha mine ting på mine plasser, dine ting på dine plasser. Det holder å ha cirka oversikt, riktignok. Å sortere gir meg et grep på det store, gjennom å plassere detaljer her eller der.

Det jeg eier, får du ikke låne. Bare noen ganger. Jeg hater at mamma bruker spinningsykkelen min, enda det er 9 år siden jeg ble tvangsinnlagt. Det betyr at jeg er død, med mindre hun kjøper meg ut. Den kostet 2999 kroner på XXL i Oslo ved NAF-huset og ble kjøpt av meg fordi jeg hadde for stor angst til å gå på treningssenteret. Skjønner du bildet?

Jeg er ikke så fleksibel i tanker og adferd. Jeg blir fort redd og sint. Det sorterte kan se ut som kaos for andre, men likevel være ryddig i mitt hode. Fordi, ting er på mine plasser selv om det holder med cirka oversikt. Denne sykkelen står  feilplassert og gjør vondt. Hver dag. Alle skal være så sunne og flinke og frisk og spreke, og jeg kan ikke. Alt stokker seg og det blinker «error» i rødt. Det er jo min sykkel!

I livet selv, kan jeg altså ikke sortere. Jeg kan ikke sortere rett fra galt engang. Jeg lever mye i grenseland. Det tærer på meg, men jeg klarer ikke styre det. For om noen gir meg mindre enn de skal, blir det gnagende på meg i mange år og jeg kan prøve å ta tilbake det jeg har mistet. Og har jeg mistet noe selv, av egen uoppmerksomhet, blir jeg fra meg. 

(P.S Jeg har aldri mistet husnøkkelen. Jeg trodde jeg hadde mistet bilnøkkelen engang, og falt sammen i gråtende panikk på ganggulvet. Jeg hadde verken mistet eller glemt hvor jeg hadde lagt den. Den var i en annens bukselomme og var den andre personens «feil». Nøkkelen skulle ligge i skålen med nøkler i. Skjønner du? Det skal så lite til å velte meg. Det er ti år siden og jeg husker.)